Alt du trenger å vite om norsk energisektor

Norsk energiforsyning

Reinfors dam, Mo i Rana

Kraftproduksjon

Norsk kraftforsyning har den høyeste fornybarandelen og de laveste utslippene i Europa.

Kraftforsyningen i Norge hadde ved inngangen til 2023 en samlet installert produksjonskapasitet på 39 703 MW og en samlet normalårsproduksjon på om lag 156 TWh. I 2021 satt Norge ny produksjonsrekord med en samlet kraftproduksjon på 157,1 TWh. I 2022 var det lite nedbør og tilsig, og den samlede kraftproduksjonen ble 146,1 TWh.

Egenskaper ved norsk kraftforsyningen

Den norske kraftforsyningen består i hovedsak av vannkraft, vindkraft og varmekraft. Vannkraft utgjør om lag 88 prosent av den norske kraftforsyningen, og ressursgrunnlaget avhenger av den årlige nedbørsmengden. Dette er annerledes enn for kraftsystemene i Europa, der er tilgjengelig i markedene.

Et særtrekk ved den norske vannkraften er muligheten til å lagre energi. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet, og i overkant av 75 prosent av den norske produksjonskapasiteten er regulerbar. Magasinkraftverkene har høy fleksibilitet og produksjonen kan justeres opp og ned raskt etter behov, og til lave kostnader. I kraftsystemet som helhet må det være balanse mellom forbruk og produksjon til enhver tid. Et økende innslag av uregulerbar kraftproduksjon, som vindkraft og solkraft, stiller større krav til at det er tilgjengelig fleksibilitet i kraftsystemet.

Kraftmarkedet i Norge ble deregulert i 1991. Få land hadde på det tidspunktet et markedsbasert kraftsystem. Markedet er i dag en grunnleggende del av den norske kraftforsyningen. Kraftprisene gir signaler om behovet for nye investeringer, samtidig som markedet bidrar til å balansere produksjon, forbruk og overføring av strøm på kort sikt.

Lokaliseringen av fornybar kraftproduksjon er i all hovedsak basert på ressurstilgangen. Produksjonskapasiteten er derfor ujevnt fordelt regionalt. Overføringsnettet er avgjørende for at kraften kan overføres til forbrukere i ulike deler av landet.

Norge er tett integrert med de nordiske kraftsystemene både markedsmessig og fysisk. Det nordiske markedet er videre integrert med Europa gjennom overføringsforbindelser for kraft til Nederland, Tyskland, Baltikum og Polen. Tilknytningen til andre lands kraftsystemer, et velutbygd overføringsnett og vannkraftens produksjonsegenskaper gir samlet sett den norske kraftforsyningen stor fleksibilitet og reduserer sårbarheten for vekslende produksjon over sesonger og år.

 

 

 

 

Vannkraft

Vannkraften er ryggraden i det norske kraftsystemet. I dag står 1769 vannkraftverk for om lag 88 prosent av den samlede norske normalårsproduksjonen. Samlet produksjonskapasitet for norsk vannkraft var på 33 691 MW ved inngangen til 2023.

Vanntilsig og installert produksjonskapasitet danner grunnlag for hva den norske vannkraften kan produsere. Mengden tilsig varierer betydelig gjennom året og fra år til år. Tilsiget er stort under snøsmeltingen om våren, og avtar normalt utpå sommeren og frem mot høsten. Høstflommer gir normalt en økning i tilsiget mens det vanligvis er svært lite i vintermånedene.

Vannkraftsystemet har en normalårsproduksjon på 136,9 TWh per 31. mars 2023. Normalårsproduksjonen beregnes av NVE og bygger på observerte tilsig over en lenger periode. Referanseperioden i dag er 1991–2020.

Norge har i dag 1240 vannmagasiner med en samlet magasinkapasitet på over 87 TWh. Om lag halvparten av lagringskapasiteten dekkes av de 30 største magasinene. Størsteparten av magasinene ble bygd før 1990. Oppgraderinger og utvidelser av kraftverkene har økt evnene til å utnytte magasinene.

 

Tilsig, forbruk og produksjon av kraft i Norge, 2019
Regulert og uregulert kapasitet

I kraftsammenheng skilles det gjerne mellom regulerbar og uregulerbar produksjon. Regulerbarhet angir hvilken evne det enkelte kraftverk har til å endre produksjonen etter markedsforholdene. Gjennom å lagre vann i magasiner kan mange kraftverk i Norge tilpasse sin produksjon, innenfor de begrensninger som er gitt av konsesjon og av forholdene i vassdraget.

Vind- og solkraft har ingen reguleringsevne, og må produsere når energien er tilgjengelig. Det samme gjelder elvekraftverk og småvannkraftverk. Enkelte større elvekraftverk og småkraftverk har også en viss evne til å regulere deler av produksjonen.

I overkant av 75 prosent av produksjonskapasiteten i Norge er regulerbar.

Den regulerbare vannkraften kan ved hjelp av magasinene produsere kraft selv i perioder med lite nedbør og lavt tilsig. Tilgangen på stor magasinkapasitet gir mulighet til å utjevne produksjonen over år, sesonger, uker og døgn avhengig av markedsforhold, innenfor de begrensninger som er gitt av konsesjon og forholdene i vassdraget.

Norge har en høy andel elektrisitet i oppvarming, dette bidrar til at kraftprisen- og produksjonen fra magasinkraftverkene som regel er høyest om vinteren.

Produksjonen fra den uregulerbare vannkraften må følge utviklingen i tilsiget. Slike kraftverk har stor produksjon gjennom vår og sommer, når forbruket er på sitt laveste.

Reguleringsevnen til de ulike kraftverk og magasiner varierer. Noen vannkraftverk med små magasiner er regulerbare på kort sikt og kan flytte vann fra lavlasttimer på natten til høylasttimer på dagen. Kraftverk med større magasiner kan holde igjen vann i lengre perioder å produsere vinterstid, når forbruket er størst og prisnivået høyest. Blåsjø er Norges største magasin med en magasinkapasitet på 7,8 TWh. Magasinet rommer tre års normaltilsig, men kan med full produksjon tømmes i løpet av 7–8 måneder. Hensikten med så store magasiner er å kunne lagre vann i nedbørsrike år til bruk i nedbørfattige år. En stor del av magasinkapasiteten i Norge er i fjellområdene i Sør-Norge, spesielt i Telemark, og i Vestlandsfylkene (Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane) og i Nordland.

Magasinene gir mulighet til å disponere vannet slik at det skapes størst mulig inntekter fra vannressursene. For samfunnet som helhet er målet å fordele produksjonen i tid slik at det tilsiget av vann utnyttes best mulig over året og eventuelt mellom år. En grunnleggende forutsetning for dette er at produsentene står overfor økonomiske insentiver som reflekterer de underliggende fysiske forholdene. Markedet har derfor en viktig rolle i å sikre en effektiv disponering av vannet i magasinene.

Produsentenes markedstilpasning

En vannkraftprodusent har lave variable kostnader siden innsatsfaktoren, vann, er gratis. Eieren av et elvekraftverk vil derfor være villig til å produsere til priser rett over null. Det samme prinsippet gjelder uregulerbare teknologier som vind- og solkraft. Uregulerbar produksjon skjer generelt uavhengig av pris, men varierer med værforholdene. For termisk kraft, som kull, gass- og kjernekraftverk er det lønnsomt å produsere så lenge kraftprisen dekker produksjonskostnaden i den aktuelle driftstimen. Disse kostnadene vil i stor grad avhenge av prisen på kull, gass og utslippskvoter for CO2.

For en vannkraftprodusent som har muligheten til å lagre vannet vil vurderingen være annerledes. Slike produsenter må til enhver tid vurdere om det skal produseres i dag, eller om vannet skal holdes tilbake for å kunne få en høyere pris på et senere tidspunkt. Det er forskjellen mellom den faktiske og den forventede kraftprisen som eventuelt gjør det lønnsomt å lagre vannet for korte eller lengre perioder.

Den grunnleggende utfordringen ved disponeringen av vannkraftmagasinene er at ingen vet sikkert hvor mye tilsig kraftverkene får fremover, eller hvordan markedsforholdene vil utvikle seg. Magasindisponeringen krever derfor betydelig lokalkunnskap og evne til å tolke stadig ny, kompleks og usikker informasjon om tilsig, forbruk og markedsutvikling.

De norske magasinkraftverkene regulerer også produksjonen etter den kortsiktige prisutviklingen, som i stor grad henger sammen med produksjonsmengden fra den uregulerbare kraftproduksjonen i Norden og Europa. Et velfungerende kraftmarked bidrar til at magasinkraftverkene tilpasser produksjonen i forhold til etterspørselen, de øvrige nordiske produksjonsressursene og krafthandelen med kontinentet.

I kraftsystemet som helhet er det også behov for å balansere endringer i forbruk og produksjon gjennom døgnet og innenfor den enkelte timen. Vannkraften kan reguleres raskt opp og ned, til relativt lave kostnader. I termiske kraftverk kan det derimot være tidkrevende og kostbart å regulere produksjonen opp og ned. Norske vannkraftverk er derfor godt egnet til å dekke det kortsiktige behovet for fleksibilitet, et behov som øker med andelen uregulerbar produksjon i det nordiske, og det europeiske kraftsystemet. Dette forutsetter velfungerende integrerte markeder og et tilstrekkelig utbygd overføringsnett.

Vindkraft

Ved inngangen til 2023 var det 65 vindkraftverk med over 1 392 turbiner i Norge.  Ved inngangen av 2023 var den installerte vindkraftkapasiteten på 5 073 MW og en normalårsproduksjon på 16,9 TWh. Det utgjør om lag 11 prosent av norsk produksjonskapasitet. Produksjonen fra vindkraft varierer med værforholdene. Vindforholdene kan variere mye mellom dager, uker og måneder. Vindkraftutbyggingen var spesielt stor i 2020, da 5,3 TWh ble satt i drift, fordelt over 18 kraftverk.

Solkraft

Ved inngangen av 2023 var samlet installert kapasitet for solkraft på 299 MW i Norge. I 2023 var over 90 prosent av solkraften knyttet til det norske strømnettet. I 2023 hadde rundt 5 prosent av solcelleanleggene i Norge en installert kapasitet på mer enn 50 kW. Disse sto for om lag halvparten av produksjonskapasiteten til solcelleanleggene i Norge. I 2023 er de fleste av anleggene montert på tak hos private husholdninger og industri, og dekker primært eget forbruk. I 2023 er det fortsatt ingen dedikerte solkraftverk i Norge. I løpet av 2022 ble det installert om lag 153 MW med ny solkraft i Norge.

 

 

Utvikling i installert kapasitet for solkraft i Norge.

Oppdatert: 19.03.2021

Kilde: Elhub og NVE

Skriv ut figur Last ned grunnlag Utvikling i installert kapasitet for solkraft i Norge. Last ned PDF Last ned som bilde (PNG)

Utvikling i installert kapasitet for solkraft i Norge.

Varmekraft

Varmekraftstasjonene i Norge utgjør i underkant av 2 prosent av den samlede produksjonskapasiteten per 31. mars 2023. Kraftverkene er ofte lokalisert til større industribedrifter som selv har behov for elektrisiteten som produseres. Produksjonen følger derfor i stor grad kraftbehovet i industrien. Energiressursene som benyttes til kraftproduksjon i de termiske anleggene er blant annet kommunalt avfall, industriavfall, spillvarme, olje, naturgass og kull. De 30 varmekraftstasjonene i Norge har ved inngangen av 2023 en samlet installert kapasitet på 642 MW.

Kraftbalansen

Kraftbalansen uttrykker forholdet mellom produksjon og forbruk, og hvorvidt det i et enkelt år er eksport eller import fra det norske kraftsystemet. Det er store variasjoner i kraftbalansen fra år til år. Forbruket varierer i stor grad med temperaturene, og kraftproduksjonen varierer med tilsig og vindforhold. Den underliggende ressurssituasjonen i den norske kraftforsyningen kan illustreres ved å ta utgangspunkt i den norske produksjonsevnen i et normalt år sammenstilt med det temperaturkorrigerte kraftforbruket, jf. figuren under.

Ved inngangen til 1990-tallet var det et betydelig overskudd i det norske kraftsystemet som ble synligjort ved dereguleringen av markedet. Etter en periode med fallende investeringer i ny kraftproduksjon og en relativt høy vekst i forbruket, ble kraftoverskuddet redusert utover 2000 tallet. Etter finanskrisen i 2008–2009 har svakere forbruksutvikling og større utbygging av ny kraftproduksjon har bidratt til et stort kraftoverskudd. I 2022 hadde Norge et kraftoverskudd på 12,5 TWh. Det er knyttet stor usikkerhet i hvordan kraftoverskuddet vil utvikle seg i årene fremover, og dette avhenger av en rekke faktorer. I årene fremover ventes det for eksempel en stor forbruksvekst.

 

 

Produksjonsevne og temperaturkorrigert forbruk 1990-2020, TWh

Oppdatert: 23.02.2021

Kilde: NVE, Nordpool

Skriv ut figur Last ned grunnlag Produksjonsevne og temperaturkorrigert forbruk 1990-2020, TWh Last ned PDF Last ned som bilde (PNG)

Produksjonsevne og temperaturkorrigert forbruk 1990-2020, TWh

Varmeforsyning

Tilbud og etterspørsel

Norge har et kaldt klima og en stor del av energibruken går til oppvarming. I motsetning til de fleste andre land er det meste av oppvarmingen i Norge basert på elektrisitet. Den høye andelen elektrisk oppvarming kan føre press på kraftforsyningen i kalde perioder.

Husholdninger står for den største andelen av energien som går til oppvarming og kjøling. Industrien står for rundt en fjerdedel av energibruken til oppvarming og kjøling, mens tjenesteytende næring står for i underkant av en fjerdedel.

Fjernvarme

I 2022 ble det levert 6,3 TWh fjernvarme til sluttbrukere. Fjernvarme kan produseres med mange forskjellige brenselstyper. Avfallsforbrenning dekket om lag 50 prosent av fjernvarmeproduksjonen i 2021. Andelen bioenergi i produksjon av fjernvarmen har økt de siste ti årene, samtidig som bruk av fossile brensler har sunket. I 2021 utgjorde fossil gass og diesel- og fyringsoljer 4,4 % av fjernvarmeproduksjonen.

Fjernvarme forsyner i hovedsak større bygninger. Om lag to tredjedeler av forbruket av fjernvarme skjer i bygninger i tjenesteytende sektor, som sykehus, kultur-, undervisnings- og kontorbygg. Fjernvarme benyttes også i boligblokker og i industrien.

Fjernvarme samspiller på en god måte med kraftforsyningen. Dersom fjernvarme kan erstatte kraftforbruk om vinteren, kan dette begrense behovet for investeringer i kraftsystemet. Noen fjernvarmeanlegg kan også bruke elektrisitet når kraftprisen er lav og andre energibærere når kraftprisen er høy.

Varmepumer

Det er installert over en million varmepumper i Norge. De fleste av disse er luft til luft varmepumper i husholdninger, men der er også et betydelig antall større varmepumper som er installert i yrkesbygg og i industrien. Ifølge NVE ble det i 2021 produsert 18,8 TWh varme fra varmepumper med et elforbruk på 8,1 TWh.

Bioenergi

Bioenergi er en viktig energikilde til produksjon av varme i Norge og kan bidra med energifleksibilitet og reduksjon av klimagassutslipp. Årlig bruk av bioenergi i Norge har økt fra 10 TWh i 1990 til 16 TWh i 2021. Vedfyring i husholdninger utgjør en stor andel av forbruket med i overkant av 6 TWh i 2021.

Overskuddsvarme

Industri, datasentre og kjøleanlegg vil i de fleste tilfeller ha varme som biprodukt. Dette omtales gjerne som spillvarme eller overskuddsvarme. Overskuddsvarme er varmeenergi i form av luft, vann, damp eller avgass med høyere temperatur enn omgivelsene, som ikke blir utnyttet til anleggets primære formål og dermed kan benyttes til andre formål.

I hvilken grad overskuddsvarmen kan benyttes vil avhenge av kvaliteten på varmekilden, herunder temperaturnivå, tilgjengelighet og mengde. I tillegg vil tilgjengelig teknologi og kundegrunnlag være avgjørende. Kundegrunnlaget henger i stor grad sammen med hvor varmeressursene befinner seg geografisk. For å legge til rette for bærekraftig næringsutvikling for datasenter og kraftintensiv industri, har Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) etablert et varmekart.

Petroleumsprodukter

Fra 1. januar 2020 ble det forbudt å benytte mineralolje (fossil olje) til oppvarming i bygg. Hensikten er å redusere utslipp av klimagasser fra oppvarming av bygninger. Forbudet omfatter også bruk av mineralolje til midlertidig oppvarming og tørking av bygg under oppføring eller endring (byggvarme). Driftsbygninger i landbruket og sykehusbygninger med døgnkontinuerlig pasientbehandling er unntatt fra forbudet frem til 1. januar 2025.

Oppvarming med gass er svært lite utbredt i Norge og det er lite infrastruktur for gassdistribusjon innenlands. Siden 2017 har det vært forbudt å installere varmeløsninger for alle fossile brensler i nye bygg. Dette forbudet inkluderer løsninger beregnet for naturgass. Det som brukes av gass er i hovedsak knyttet til næringsvirksomhet.

Strømnettet

Strømnettet utgjør bindeleddet mellom produsenter og forbrukere. Det knytter også det norske kraftsystemet til kraftsystemene i utlandet.

Strømnettet er viktig infrastruktur

De tre grunnleggende funksjonene i kraftforsyningen er:

  • Produksjon
  • Overføring
  • Omsetning

Sikker strømforsyning er avgjørende for et moderne samfunn. I næringsliv, offentlig tjenesteyting og husholdninger regnes sikker tilgang på strøm som en selvfølge. Nesten alle viktige samfunnsoppgaver og -funksjoner er kritisk avhengige av et velfungerende kraftsystem med pålitelig strømforsyning.

 

Strømnettet ivaretar en av de grunnleggende funksjonene i kraftforsyningen, og er en helt sentral infrastruktur i ethvert moderne samfunn.

Det er ofte store avstander mellom produksjon og forbruk i Norge. Et velutbygd strømnett bidrar blant annet til at strøm kan overføres fra magasinverkene på Sør-Vestlandet og i Nord-Norge til forbruk både i andre deler av Norge og i utlandet.

For å sikre kraftforsyningen i alle situasjoner må strømnettet kunne håndtere variasjonene i forbruk og produksjon av kraft som kan forekomme på kort og lang sikt. Nettet må dimensjoneres både for å håndtere toppene i kraftforbruket, som typisk forekommer på de kaldeste dagene i det kaldeste året, og for å kunne importere tilstrekkelig kraft gjennom en lengre periode, for eksempel i tørrår. I tillegg må nettet ha kapasitet til å frakte strøm ut av en region når forbruket er lavt og strømproduksjonen høy. De store variasjonene i forbruk og produksjon innenlands gir behov for overføringskapasitet mellom ulike landsdeler og mellom Norge og utlandet.

Flere nettnivå

Vi skiller mellom transmisjonsnett, regionalnett og distribusjonsnett. Både regionalnettet og distribusjonsnettet er å anse som distribusjonsnett i henhold til EU-regelverket.

Transmisjonsnettet binder sammen store produsenter og uttakskunder i et landsdekkende system. Transmisjonsnettet omfatter også utenlandsforbindelsene. Det stilles særskilte krav til operatører av transmisjonsnett. I Norge er det Statnett som opererer transmisjonsnettet.

Transmisjonsnettet er på høyt spenningsnivå, vanligvis på 300 til 420 kV, men i enkelte deler av landet inngår også linjer på 132 kV. Transmisjonsnettet utgjør om lag 12 000 km.

Regionalnettet binder ofte sammen transmisjonsnettet og distribusjonsnettet, og kan også omfatte produksjons- og forbruksradialer på høyere spenningsnivå. Regionalnettet har et spenningsnivå på 33 kV til 132 kV, og utgjør om lag 19 000 km.

Distribusjonsnett er de lokale kraftnettene som vanligvis sørger for distribusjon av kraft til mindre sluttbrukere. Distribusjonsnettet har spenning opp til 22 kV, og man skiller mellom høyspent og lavspent distribusjonsnett. Skillet går på 1 kV, og det lavspente distribusjonsnettet er normalt 400 V eller 230 V for levering til alminnelig forbruk. Det høyspente distribusjonsnettet over 1 kV utgjør om lag 101 000 km.

Større produksjonsanlegg tilknyttes til transmisjons- eller regionalnettet, mens mindre produksjonsanlegg tilknyttes regional- eller distribusjonsnettet. Store uttakskunder, som kraftintensiv industri eller petroleumsvirksomhet, kobles gjerne på transmisjons- eller regionalnettet. Alminnelig forbruk til husholdning, tjenesteyting og småindustri er vanligvis tilknyttet distribusjonsnettet.

Organisering av strømnettet

Statnett SF eier transmisjonsnettet i Norge, og er utpekt som systemansvarlig i det norske kraftsystemet. Statens eierskap i statsforetaket Statnett forvaltes av Olje- og energidepartementet. Om lag 6 prosent av transmisjonsnettet eies av regionale nettselskap, som har virksomhet innen produksjon og omsetning. Slike anlegg leies inn av Statnett (innleieordningen).

Kommuner og fylkeskommuner eier det meste av regionalnettene og lokale distribusjonsnett, men det er noe privat eierskap. Historisk har mange nettselskaper vært en del av vertikalt integrerte selskaper. Det vil si selskaper som har virksomhet innenfor både kraftproduksjon, kraftoverføring og/eller kraftomsetning. I dag stiller forskriftsbestemmelser krav om at alle nettforetak skal ha gjennomført selskapsmessig skille og at nettforetak med mer enn 100 000 tilknyttede nettkunder skal ha gjennomført funksjonelt skille fra annen virksomhet som kan konkurranseutsettes. Kravet gjør skillet mellom marked og monopol mer tydelig.

 

Selskapsmessig og funksjonelt skille

Selskapsmessig skille innebærer at nettvirksomhet og produksjons- eller omsetningsvirksomhet skilles ut i egne selskaper. Det stilles også krav til at nettvirksomhet ikke kan eie eller eies av enheter med virksomhet innenfor produksjon eller omsetning av elektrisk energi.

Funksjonelt skille innebærer at personer i ledelsen i nettforetaket ikke kan delta i ledelsen i søsterselskap i konsernet. Morselskap eller kontrollerende eier har innflytelse over de økonomiske rammene til nettforetaket, men kan ellers ikke gi instrukser i den daglige driften eller om investeringsbeslutninger.

Mer om regulering av nettvirksomhet finnes her.

Statnett SF

Statnett er systemansvarlig i det norske kraftsystemet, og har ansvar for en samfunnsøkonomisk rasjonell drift og utvikling av transmisjonsnettet. Selskapet har ansvar for at det til enhver tid er momentan balanse mellom produksjon og forbruk av elektrisk kraft i Norge. Statnett har monopol på å eie og drive transmisjonsnettet i Norge.

 

Statnett skal sørge for at kraftsystemet er i balanse til enhver tid og at leveringskvaliteten er tilfredsstillende.

Elektrisitet er ferskvare. Det må til enhver tid produseres like mye strøm som det forbrukes. Dette kalles den momentane balansen i kraftsystemet. Kraftmarkedet er helt sentralt for balansen mellom tilbud og etterspørsel etter kraft. Resultatene fra den daglige prisberegningen i day-aheadmarkedet er grunnlaget for Statnetts planlegging og opprettholdelse av momentan balanse i det påfølgende driftsdøgnet. Den kontinuerlige balanseringen av produksjon og forbruk er svært viktig for driftssikkerheten i systemet. Dersom det oppstår ubalanser, iverksetter systemansvarlig tiltak for å gjenopprette balansen, som å justere produksjonen eller forbruket.

Videre har Statnett en sentral rolle i utvikling og drift av overføringsforbindelsene til utlandet. Dette innebærer blant annet et utstrakt samarbeid med de systemansvarlige selskapene og regulatorene i andre europeiske land. De systemansvarlige samarbeider gjennom den europeiske organisasjonen for systemoperatører, ENTSO-E (European network of Transmission System Operators for Electricity) som blant annet har en rolle i utviklingen av europeisk regelverk for det indre energimarkedet i EU.

Kraftlinje

Nettplanlegging

Informasjon om og oversikt over planlagte og igangsatte investeringer i regional- og transmisjonsnettet finnes blant annet i kraftsystemutredningene (KSU). Ordningen med kraftsystemutredninger for regional- og transmisjonsnettet skal bidra til en samfunnsmessig rasjonell utvikling av regional- og transmisjonsnettet gjennom koordinerte, langsiktige vurderinger av kraftsystemets utvikling. Med samfunnsmessig rasjonell og samfunnsøkonomisk lønnsomt legger man til grunn det samme. I arbeidet med kraftsystemutredninger involveres ulike aktører. NVEs forskrift av 7. desember 2012 nr. 1158 om energiutredninger fastsetter krav til innholdet i og utarbeidelsen av kraftsystemutredningene.

 

Kraftsystemutredningene skal sørge for en systematisk, robust og åpen vurdering av alternative tiltak i nettet.

Kraftsystemutredningene beskriver dagens kraftnett, forbruk og produksjonsdata, nåværende og framtidige overføringsforhold samt forventede tiltak. Det er etablert 18 utredningsområder, 17 regionale og ett for transmisjonsnettet. Det er 17 regionale nettselskap som utarbeider kraftsystemutredninger for ulike deler av regionalnettet, mens Statnett utarbeider kraftsystemutredningen for transmisjonsnettet. Utredningene har en del som er offentlig og en del som av beredskapsmessige grunner er unntatt offentlighet. I kraftsystemutredningene beskrives dagens kraftnett, framtidige overføringsforhold, samt forventede nettiltak og -investeringer. I tillegg framstilles effekt- og energibalanse, og data for produksjon, overføring og forbruk av energi.  I 2023 arbeider NVE med å digitalisere kraftsystemutredningene, i prosjektet PlanNett.

Kraftsystemutredningene er viktige i NVEs arbeid med vurdering av konsesjonssøknader for energianlegg.

 

 

Kraftutveksling

Norges utvekslingskapasitet til utlandet er om lag 9000 MW i 2023. Denne er fordelt på ca. 4000 MW til Sverige, 1400 MW til Tyskland, 1400 MW til Storbritannia, 1600 MW til Danmark og 700 MW til Nederland i 2023. 9000 MW tilsvarer et teoretisk potensial for kraftoverføring på 80 TWh per år, men utnyttelsen er langt lavere. Det siste tiåret har den årlige utvekslingen mellom Norge og nabolandene ligget rundt 26 TWh, med en økning til 33 og 38 TWh etter idriftsettelsen av henholdsvis NordLink i 2020 og North Sea Link i 2021.

 

Kraftutvekslingen med utlandet gir god samlet ressursutnyttelse og økt verdiskaping.

Kraftmarkedet

Kraftmarkedet er et viktig verktøy for å sikre en økonomisk effektiv utnyttelse av kraftressursene.

Et markedsbasert kraftsystem

Kraftmarkedet sørger for at ressursene utnyttes effektivt, at forsyningssikkerheten ivaretas og bidrar til at kraften ikke blir dyrere enn nødvendig.

Et viktig prinsipp i reguleringen av kraftsystemet er skillet mellom monopolvirksomhet og virksomhet som egner seg for konkurranse. Det er energiloven som ligger til grunn for fritt kjøp og salg av elektrisk energi og en strengt regulert nettvirksomhet.

 

Et viktig prinsipp i reguleringen av kraftsystemet er skillet mellom monopolvirksomhet og virksomhet som egner seg for konkurranse.

Elektrisk strøm skiller seg fra andre varer ved at den egner seg dårlig til lagring. Det må til enhver tid være eksakt balanse mellom produksjon og forbruk.

I engrosmarkedet kjøpes og selges store kraftvolum, og det er der prisdannelsen for hver enkelt time i det påfølgende døgnet skjer. Prisdannelsen skjer basert på mange aktørers tilbud og etterspørsel gitt tilgjengelig nettkapasitet. Den kortsiktige markedstilpasningen sørger for at de rimeligste produksjonsressursene tas i bruk først. Videre gir kraftprisene signaler om knapphet på strøm i form av investeringssignaler.

Transmisjon og distribusjon av elektrisk kraft er et naturlig monopol, og det er derfor ikke åpnet for konkurranse innenfor nettvirksomheten.

 

En markedsbasert kraftforsyning

Norge var tidlig ute med å innføre markedsbasert omsetning for kraft fra 1991. I Norge ble det ikke lagt opp til noen trinnvis overgang til markedet, slik det ble gjort i mange europeiske land. I prinsippet ble markedet åpnet for alle kunder fra starten, og Norge var det første landet med markedsadgang for alle.

Kraftbørsen Statnett Marked AS (i dag NordPool) ble en viktig del av markedet. Vannkraftens varierende produksjon i ulike deler av landet ga behov for markedsordninger og handel også før 1991. I 1971 opprettet produsentene i Norge en kraftbørs for omsetning av tilfeldig kraft, kalt Samkjøringen. Foreningen Samkjøringen ble
etablert basert på samarbeid og
kraftutveksling som hadde funnet sted
mellom elektrisitetsverkene i mange år
allerede i 1931.

I dag er alle de nordiske landene tett
integrert i et felles kraftmarked, både fysisk og finansielt. Nord Pool, på Lysaker i Oslo, er kraftbørsen for fysisk krafthandel for de nordiske og baltiske landene. Dette ble verdens første internasjonale børs for omsetning av elektrisk energi, etter at Sverige, Danmark og Finland kom med fra 1996 og utover. Gjennom overføringsforbindelene og sammenkobling av børser er Norden også integrert fysisk og finansielt med det europeiske kraftmarkedet. Den finansielle krafthandelen i Norden skjer på børsen Nasdaq som ligger i Stockholm. Aktørene i kraftmarkedet bruker denne til prissikring og til å handle langsiktige produkter og derivater.

Et integrert marked

Norge er en del av et felles nordisk kraftmarked med Sverige, Danmark og Finland, som igjen er integrert i det europeiske kraftmarkedet via overføringsforbindelser til Nederland, Tyskland, Baltikum, Polen og Russland. De to siste utvekslingskablene mellom Norge og utlandet ble satt i drift i 2021. Nord Link-kabelen til Tyskland ble satt i ordinær drift i mai 2021. I tillegg ble North Sea Link-kabelen til Storbritannia satt i drift i oktober 2021.

I Europa arbeides det med å forbedre det indre energimarkedet og koble sammen de europeiske markedene. Europeisk markedskobling har tidligere vært basert på frivillig samarbeid og regionale initiativ. Det nordiske markedet var tidlig ute med å etablere en felles kraftbørs, Nord Pool.

Markedskobling skal føre til at kraften flyter i henhold til prisene og dermed gi en bedre utnyttelse av eksisterende nett- og produksjonsressurser.

Markedskoblingen skjer ved implisitt auksjon, som innebærer at priser og elektrisitetsflyt mellom områder beregnes samtidig i day-aheadmarkedet. Aktører på ulike sider av landegrenser legger inn sine salgs- og kjøpsbud time for time for neste dag, og behøver ikke å reservere kapasitet i nettet på forhånd.

Harmonisering av markedsregelverk i Europa

Mer integrerte fysiske elektrisitetsmarkeder forutsetter økt harmonisering av teknisk regelverk, handelssystemer og markedsdesign.

EUs tredje energimarkedspakke fra 2009 består av fem rettsakter som viderefører og styrker reguleringen av de indre markedene for elektrisitet og naturgass. Pakken erstatter rettsaktene som utgjorde EUs andre energimarkedspakke. Tredje energimarkedspakke er innlemmet i EØS-avtalen, og trådte i kraft i Norge høsten 2019.

Hovedelementene i den tredje energimarkedspakken handler om å redusere og regulere vertikalt integrerte selskaper, som vil si selskaper som har virksomhet innenfor både kraftproduksjon, kraftoverføring og/eller kraftomsetning, styrke felles regulering av energimarkedene, utvikle grensekryssende infrastruktur og sørge for en sikker elektrisitetsforsyning.

Den tredje energimarkedspakken gir hjemmel til å fastsette utfyllende regelverk, såkalte nettkoder og bindende retningslinjer. Det er vedtatt åtte nettkoder og retningslinjer i EU. I første omgang innenfor temaene nettilknytning, systemdrift og markedsdesign. Figuren under gir en oversikt over nettkoder og bindende retningslinjer på elektrisitetsområdet.

I november 2016 la EU-kommisjonen frem Vinterpakken Ren energi-pakken (Clean Energy for all Europeans). Ren energi-pakken inneholder blant annet forslag til endring av gjeldende markedsregelverk fra 2009, i tillegg til en ny forordning om planer for håndtering av krisesituasjoner. Ren energi-pakken ble vedtatt i EU i 2018 og 2019.

 

Organiseringen av kraftmarkedet

Illustrasjon av kraftmarkedet
Illustrasjon av kraftmarkedet

Kraften som mates inn på nettet følger fysiske lover og flyter minste motstands vei. Det er ikke mulig å skille ulike kraftleveranser fra hverandre. En forbruker som slår på strømmen kan for eksempel ikke vite hvem som har produsert kraften som benyttes eller hvor langt kraften er transportert gjennom nettet. Nettselskapene holder regnskap med hvor mye kraft den enkelte produsent leverer og hvor mye den enkelte sluttbruker tar ut og dette danner grunnlag for avregning. Produsenter får betalt for mengden kraft de leverer, og sluttbrukere betaler for sitt forbruk.

Kraftmarkedet kan deles inn i engrosmarkedet og sluttbrukermarkedet. I engrosmarkedet kjøpes og selges store kraftvolum. Aktører i engrosmarkedet er kraftprodusenter, meglere, kraftleverandører og store industrikunder. Kraftleverandører handler på vegne av små og mellomstore sluttbrukere, mindre næring og industri.

Engrosmarkedet består av flere organiserte markeder hvor aktørene legger inn bud og hvor priser fastsettes:

  • Day-aheadmarkedet
  • Kontinuerlig intradagmarked
  • Balansemarkeder

Day-ahead- og intradaghandel skjer på organiserte markedsplasser (kraftbørser).

Balansemarkedene drives av Statnett som er tildelt konsesjon for å utøve systemansvaret. For å sikre den momentane balansen i kraftsystemet benytter Statnett balansemarkedene for å regulere forbruk og produksjon opp eller ned, avhengig av ubalansen. Aktørene kan også inngå bilaterale kontrakter om kjøp og salg av kraft til avtalt pris, volum og tidsperiode for levering.

I sluttbrukermarkedet er det den enkelte sluttbruker som inngår avtale om kjøp av kraft fra en valgfri kraftleverandør. I Norge består sluttbrukermarkedet av om lag en tredel husholdningskunder, en tredel industri og en tredel mellomstore sluttbrukere, som for eksempel hoteller og kjedebutikker.

Balanseavregning

Statnett har siden 1997 hatt ansvaret for å avregne ubalansene i det norske kraftmarkedet, såkalt balanseavregning. Balanseavregningen skal sørge for at all innmating og alt uttak av elektrisk energi bli korrekt avregnet, slik at det oppnås balanse i kraftmarkedet. I denne sammenhengen betyr balanse at avtalt forbruk eller produksjon må være lik faktisk forbruk eller produsert volum. For å få tilgang til å handle i engrosmarkedet stilles det krav om at aktører inngår en balanseavtale med Statnett. Aktøren må enten selv være balanseansvarlig, eller ha en avtale med en balanseansvarlig som håndterer aktørens ubalanse mot avregningsansvarlig.

I 2017 ble det innført nordisk balanseavregning (NBS). NBS innebærer at balanseavregningen for Finland, Norge og Sverige håndteres av en avregningssentral, eSett Oy. Formålet er blant annet å redusere etableringsbarrierer for balanseansvarlige og kraftleverandører som ønsker å tilby tjenester i flere land.

Engrosmarkedet

Day-ahead- og intradagmarkedet

Day-aheadmarkedet er hovedmarkedet for krafthandel i Norden hvor mesteparten av volumene handles. I day-aheadmarkedet handles kontrakter med levering av fysisk kraft time for time neste døgn. Markedsaktørene leverer inn salgs- og kjøpsbud til kraftbørsens handelssystem mellom kl. 8.00 og 12.00. Før kl. 10.00 gir systemansvarlig (Statnett) transmisjonskapasitet til markedet for hvert budområde. Auksjonen stenger kl. 12. Basert på innkomne kjøps- og salgsbud og den ledige transmisjonskapasiteten, beregnes prisene for hver time neste døgn.

Det nordiske day-aheadmarkedet er koblet med day-aheadmarkedene i store deler av Europa gjennom såkalt implisitt auksjon. Det vil si at aktørene byr på energi og overføringskapasitet samtidig. Det nordiske kraftmarkedet er også priskoblet med store deler av Europa (PCR). Priskoblingen betyr at Nord Pool kalkulerer kraftprisene i de ulike områdene med en felles europeisk prisalgoritme, til samme tid hver dag.

Balansen mellom tilbud og etterspørsel sikres i stor grad i day-aheadmarkedet. Det kan imidlertid oppstå hendelser etter auksjonen i day-aheadmarkedet, for eksempel endrede vær-prognoser, som gjør at aktørenes faktiske produksjon eller forbruk blir annerledes enn deres posisjon i day-aheadmarkedet.

I intradagmarkedet handles det kontinuerlig i tidsrommet mellom klareringen i day-aheadmarkedet og frem til én time før driftstimen. På den måten får aktørene mulighet til å handle seg i balanse, dersom de ser at faktisk produksjon eller forbruk blir annerledes enn deres meldte posisjon i day-aheadmarkedet.

Balansemarkeder

Selv om day-ahead- og intradagmarkedet skaper balanse mellom produksjon og forbruk frem mot driftstimen, vil det stadig være uforutsette hendelser som forstyrrer balansen i driftstimen. Som systemansvarlig er Statnett ansvarlig for at kraftsystemet til enhver tid er i balanse. For å sikre den momentane balansen benytter Statnett balansemarkedene for å kjøpe fleksibilitet slik at forbruk og produksjon kan reguleres opp eller ned, avhengig av ubalansen.

I Norden deles balansemarkedene inn i raske frekvensreserver (FFR), primærreserver (FCR), sekundærreserver (aFRR) og tertiærreserver (mFRR). Kraftsystemet er i balanse med en frekvens på 50 Hz. Raske frekvensreserver, primær- og sekundærreserver aktiveres automatisk som følge av endringer i frekvensen, mens tertiærreservene aktiveres manuelt av de nordiske systemoperatørene.

Ubalanser reguleres først ved hjelp av raske frekvensreserver. Disse reservene aktiveres i løpet av ca. ett sekund ved en endring i frekvensen. Et kommersielt marked for anskaffelse av FFR ble etablert av Statnett i 2022. Deretter går man over til primærregulering for å stabilisere frekvensendringen. Primærreservene handles inn i et eget døgn- og ukemarked for primærreserver. Dersom ubalansene vedvarer over flere minutter, vil sekundærreguleringen ta over, og frigjøre primærreguleringsressursene for regulering av nye ubalanser. Tidligere kjøpte de nordiske systemoperatørene inn sekundærreserver i et egne nasjonale ukemarked. I 2022 ble et felles nordisk kapasitetsmarked for aFRR lansert. Ved ytterligere behov, aktiveres tertiærregulering, oftest omtalt som regulerkraft. Dette er manuelle reserver som har en aktiveringstid opp mot 15 minutter. Slike reserver anskaffes i regulerkraftmarkedet (RK), som er et felles balansemarked for det nordiske kraftsystemet.

Systemansvarlig sikrer at det finnes tilstrekkelig balansekapasitet i den norske delen av regulerkraftmarkedet gjennom Regulerkraftopsjonsmarkedet (RKOM). RKOM er et opsjonsmarked hvor tilbydere får betalt for å garantere at de deltar i regulerkraftmarkedet, uavhengig av om ressursene benyttes eller ikke.

De nordiske systemoperatørene samarbeider om å utvikle en ny nordisk balanseringsmodell (Nordic balancing model). Lanseringen av nordisk kapasitetsmarked for aFRR er en del av dette samarbeidet. Videre arbeides det blant annet med automatisering av regulerkraftmarkedet og utvikling av et nordisk kapasitetsmarked for regulerkraft.

Prisdannelse

Systempris

Hver dag beregner kraftbørsen Nord Pool systemprisen for kraft det kommende døgnet. Systemprisen er en teoretisk pris, som beregnes ut fra en forutsetning om at det ikke er overføringsbegrensninger (flaskehalser) i det nordiske transmisjonsnettet. Systemprisen er felles for hele det nordiske markedet og fungerer som referansepris for prissetting av den finansielle krafthandelen i Norden.

Produsentene melder inn hvor mye de ønsker å produsere til et gitt prisnivå. Budene gjenspeiler den verdi produsentene mener produksjonen har, som i stor grad er knyttet til de løpende produksjonskostnadene ved kraftverket. Kjøperne melder mengden kraft de vil kjøpe til ulike prisnivå. Prisen bestemmes av det som gir likevekt mellom tilbud og etterspørsel i day-aheadmarkedet.

Markedsbasert prisdannelse sikrer at kraftbehovet dekkes til en lavest mulig kostnad for samfunnet.

I markedslikevekten er det kostnadene ved å produsere kraft i den "siste" kraftenheten, marginalkostnaden, som setter prisen. Dette sørger for at det er de rimeligste energiressursene som benyttes, slik at kraftbehovet blir dekket til en lavest mulig kostnad for samfunnet. Den høye utvekslingskapasiteten mot utlandet gjør at prisnivået i Norge i stor grad påvirkes av kostnadene ved å produsere kraft i termiske kraftverk, spesielt prisen på kull, gass og utslippskvoter. Den fornybare produksjon og forbruksmengden i landene vi er knyttet til spiller også inn.

En stor andel vannkraft i den norske og svenske produksjonsmiksen gjør at variasjoner i tilsig til vannmagasinene har stor effekt på prisvariasjonen i Norden. I perioder med høyt tilsig er det stort tilbud av kraft, og prisene presses nedover. I år med lite nedbør og mindre tilsig øker prisene. Med et stadig økende innslag av vindkraft i det nordiske markedet vil samme gjelde for perioder med mye eller lite vind. Markedsprisen påvirkes også av temperatursvingninger, da dette blant annet virker inn på oppvarmingsbehovet i husholdningene.

 

Områdepriser/budområder

I tillegg til systemprisen beregner kraftbørsene områdepriser som tar hensyn til flaskehalser i transmisjonsnettet. Områdeprisene er de prisene som skaper balanse mellom kjøps- og salgsbud fra aktørene innenfor de ulike budområdene i Norden. Norge har de seneste årene vært delt inn i fem budområder, Sverige er delt inn i fire områder, Danmark i to områder, mens Finland består av ett.

Årsaken til at det kan oppstå flaskehalser og ulike kraftpriser mellom områder er at vi har ulike regionale kraftsituasjoner, som kan variere fra time til time og mellom sesonger og år. Noen regioner har kraftoverskudd i en situasjon, mens andre har underskudd. I områder med underskudd er det derfor behov for å importere kraft, mens det i overskuddsområder er behov for å eksportere kraft. Dersom det ikke er tilstrekkelig overføringskapasitet til å importere og eksportere denne kraften, oppstår det flaskehalser mellom områdene. Ved visse tilfeller kan det derfor oppstå timer med negative kraftpriser. Dette har skjedd flere ganger, og kan for eksempel skje som følge av betydelige nedbørsmengder og begrensninger i overføringskapasiteten ut av prisområdene.

Ved inndeling i budområder defineres et markedsområde på hver side av flaskehalsen. Dette åpner for at underskuddsområdene kan få en områdepris som er høyere enn prisen i overskuddsområdene. Kraften flyter fra områder med lav pris til områder med høy pris, og dette bidrar til å øke tilførselen av kraft der det er mest behov. Videre gir områdeprisene signaler til aktørene om hvor det er mest verdt å øke eller redusere produksjon og forbruk. I områder med knapphet på kraft økes produksjonen samtidig som forbruket reduseres, noe som bedrer krafttilgangen og forsyningssikkerheten.

I tillegg til å være et viktig verktøy for å skape balanse på kort sikt, bidrar områdepriser til å synliggjøre behovet for mer langsiktige tiltak i kraftsystemet. Områdeprisene gir signaler til produsenter og forbrukere om hvor det er mest gunstig å lokalisere ny produksjon eller nytt stort forbruk.

Inndeling i budområder betyr ikke at det automatisk oppstår ulike områdepriser. Når det ikke er begrensninger i kapasiteten i det nordiske overføringsnettet, blir områdeprisene like i hele Norden og tilsvarer systemprisen.

Sluttbrukermarked og strømpris

De som kjøper kraft til eget forbruk regnes som sluttbrukere. Sluttbrukere i Norge kan fritt velge hvem de vil kjøpe kraften av. Små sluttbrukere kjøper vanligvis kraft fra en kraftleverandør, mens større sluttbrukere, for eksempel større industribedrifter, ofte velger å kjøpe direkte på engrosmarkedet for kraft eller fra en kraftprodusent gjennom en bilateral avtale.

Konkurranse i sluttbrukermarkedet sikrer at sluttbrukere får mulighet til å velge forskjellige kontrakter tilpasset den enkeltes behov.

Strøm er et homogent produkt, det vil si at det ikke er mulig å skille ulike kraftleveranser fra hverandre. Det som skiller kraftleverandørene fra hverandre er derfor kraftkontraktene de tilbyr. Generelt kan sluttbrukeren velge mellom tre hovedtyper kraftkontrakter: Fastpriskontrakter, kontrakter med standard variabel pris og kontrakter basert på markedspris med påslag (spotprisavtale).

En fastpriskontrakt er en avtale om en fast pris på kraft over en periode, for eksempel ett år. Leverandører er forpliktet til å levere strøm for den avtalte prisen, uansett hva som skjer med kraftprisen i markedet. En fastpriskontrakt er derfor en form for finansiell kontrakt der kunden er prissikret for perioden kontrakten gjelder for. Kraftleverandørene fastsetter fastprisen basert på forventninger om kraftprisen, i tillegg til et påslag for å dekke kostnader. Forskjellen mellom fastprisen og markedsprisen vil være risikotillegget for prissikringen.

Prisen på standard variabel kraftpris varierer med utviklingen i kraftmarkedet. Standard variabel kraftpris er også en form for finansiell kontrakt, men med ganske kort prissikringsperiode. Leverandøren plikter å informere om prisendringer 30 dager før de trer i kraft.

Kontrakter basert på markedspris med påslag er en avtale om at prisen følger markedsprisen som fastsettes på Nord Pool. I tillegg til markedsprisen må kunden betale et påslag. Slike kontrakter er det nærmeste husholdninger og mindre næringer kommer day-aheadmarkedet.

Alle nettselskaper skal sørge for at smarte strømmålere (AMS) er installert i hvert enkelt målepunkt. AMS gir forbrukerne bedre informasjon om eget strømforbruk, og en mer nøyaktig avregning slik at kunden blir fakturert for sitt faktiske forbruk. Strømkundene vil få bedre oversikt over strømforbruket sitt og mulighet til å bruke strøm på en mer fleksibel og effektiv måte. Majoriteten av norske strømkunder har nå tatt i bruk en smart strømmåler. Per tredje kvartal 2022 er det installert AMS-målere med kommunikasjonsmodul i 98,8 pst. av målepunktene i distribusjonsnettet.   AMS-innføringen anses derfor som sluttført i Norge. De resterende 1,2 % av målepunktene er enten AMS uten kommunikasjonsmodul, eldre målere eller umålte forbrukspunkt i lavspentnettet.

Forbrukerrådets nettside www.strømpris.no gir forbrukerne oversikt over alle leverandørenes kraftkontrakter. Oversikten gjør det enkelt for forbrukerne å finne frem til den avtalen som passer dem best.

Sluttbrukerpris

Den totale strømregningen for en sluttbruker består av flere komponenter det skal betales for: råvaren elektrisk kraft (kraftprisen), tilknytning til og bruk av strømnettet (nettleie), forbruksavgift på elektrisk kraft (elavgift) og merverdiavgift. I tillegg kommer et påslag som er øremerket Klima- og energifondet som er forvaltet av Enova, samt betaling for elsertifikater. Kraftprisens andel av sluttbrukerprisen avhenger av prisnivået i markedet. Elavgiften og Enova-påslaget er politisk bestemte størrelser, mens kostnaden til elsertifikatene varierer med det tilhørende sertifikatmarkedet. Nettleien fastsettes av nettselskapene basert på en inntektsramme og prinsipper for tariffering fastsatt av RME. Nettleien skal reflektere kostnadene ved å transportere strømmen frem til sluttbrukeren.

Siden desember 2021 har det eksistert en strømstøtteordning for husholdninger og borettslag. Strømstøtteordningen har blitt endret flere ganger etter den ble innført. Man kan lese mer om regjeringens strømtiltak her: Regjeringens strømtiltak - regjeringen.no.

Sluttbrukerpriser

Finansiell krafthandel

Den finansielle krafthandelen omfatter handel med finansielle instrumenter som brukes til både risikostyrings- og spekulasjonsformål. Alle kontrakter gjøres opp finansielt, uten fysisk sluttoppgjør i form av kraftleveranser. Finansielle produkter omtales ofte som langsiktige kontrakter fordi de handles for perioder lengre frem i tid enn de fysiske produktene.

Finansiell krafthandel kan foregå både bilateralt og på en markedsplass/børs. I Norden foregår det meste av den finansielle handelen på børsen Nasdaq OMX Commodities AS (Nasdaq OMX). Børsen har konsesjon fra Finanstilsynet, som også fører tilsyn med markedsplassen. På Nasdaq OMX kan aktører prissikre seg for kjøp og salg av kraft for opptil seks år frem i tid, fordelt på døgn, uker, måneder, kvartaler og år.

De finansielle produktene omfatter future- og forwardkontrakter, electricity price area differentials (EPAD) og opsjoner (se forklaring under faktaboksen "Finansielle produkter").

Nasdaq OMX Clearing AB (Nasdaq Clearing) foretar avregning og oppgjør av de finansielle kontraktene på Nasdaq OMX. Nasdaq Clearing er underlagt det svenske finanstilsynet, Finansinspektionen. Oppgjør for økonomiske transaksjoner er et viktig bidrag til effektiviteten i det nordiske kraftmarkedet. Nasdaq Clearing trer inn som motpart i all finansiell handel på Nasdaq OMX.

Også bilaterale finansielle avtaler kan cleares eller avregnes. Dette tar bort motpartsrisiko for aktørene, som vil si risikoen for at motparten under en økonomisk transaksjon ikke skal holde sin del av avtalen.

Finansielle produkter

Future- og forwardkontrakter er avtaler om et finansielt oppgjør av en avtalt mengde kraft for en avtalt tidsperiode til en avtalt pris.

Mens futurekontrakter er standardiserte, så er ikke forwardkontrakter det. Det vil si at pris, tidspunkt og andre spesifikasjoner kan variere for ulike forwardkontrakter.

En annen ulikhet er at for futurekontrakter skjer oppgjøret både i handels- og leveringsperioden, mens for forwardkontrakter skjer oppgjøret ved
kontraktens utløpstid. Både future- og
forwardkontrakter er viktige instrumenter for prissikring.

Electricity price area differentials (EPAD) er forwardkontrakter som dekker differansen mellom områdeprisen og systemprisen. En områdepris skiller seg fra systemprisen når det er begrensninger i overføringsnettet, og EPAD tillater medlemmer på børsen å sikre seg mot denne prisforskjellen.

Opsjoner innebærer en rettighet, men ikke en plikt, til å kjøpe eller selge en forwardkontrakt i fremtiden til avtalt pris. Nasdaq OMX lister kun europeiske opsjoner, det vil si opsjoner som kun kan innløses på sluttidspunktet av perioden den er inngått for.

Norsk krafthandel

Norge har hatt overføringsforbindelser til utlandet siden 1960 da den første forbindelsen til Sverige ble bygget. Siden den gang har det blitt bygget forbindelser til Danmark, Finland, Russland, Nederland, Tyskland og Storbritannia. Norge har vært nettoeksportør i 17 av de siste 25 årene. Perioden fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet var preget av flere år med nettoimport av kraft enn tidligere. De siste ti årene har kraftbalansen bedret seg, og Norge har hatt en gjennomsnittlig nettoeksport på omtrent 10 TWh per år.

I 2021 økte den totale krafteksporten på et rekordhøyt nivå. Dette hang sammen med høy kraftproduksjon, relativt høye priser i Europa og at flere utenlandskabler ble satt i drift. Norge eksporterte 25,8 TWh og importerte 8,2 TWh i 2021. Dette ga en nettoeksport på om lag 17,6 TWh. Året 2022 ble karakterisert av en kraftig økning i importen av strøm til 13,2 TWh. En grunn til dette var en uvanlig lav produksjon av vannkraft i Norge. På samme tid som holdt eksporten seg på et stabilt nivå sammenlignet med året før på 25,7 TWh, som ga en nettoeksport på 12,5 TWh i 2022.

Norges utvekslingskapasitet mot utlandet er om lag 9000 MW. Denne er fordelt på ca. 4000 MW til Sverige, 1400 MW til Tyskland, 1400 MW til Storbritannia, 1600 MW til Danmark og 700 MW til Nederland. 9000 MW tilsvarer et teoretisk potensial for kraftoverføring på 80 TWh per år, men utnyttelsen er langt lavere.

 

Import, eksport og nettoeksport, 2000-2022
Nytten av krafthandel

Gjennom kraftutveksling er det mulig å dra gjensidig nytte av forskjeller i naturressurser, produksjonssystemer og forbruksmønstre. Handel mellom land bidrar til at de samlede kostnadene blir lavere enn om hvert land skal sørge for energiforsyningen alene.

Kraftutvekslingen er organisert med det formål at kraften til enhver tid skal flyte dit hvor den har størst verdi, det vil si fra områder med lav pris til områder med høy pris. Kraftutveksling mellom Norges vannkraftbaserte system og termiske kraftsystemer på kontinentet over ulike perioder illustrerer dette. Det norske kraftsystemet har relativ flat prisstruktur som følge av at det er små kostnader ved å regulere produksjonen opp og ned. I termiske kraftsystemer er det kostbart å regulere produksjonen, og man ser derfor en større variasjon i prisen på kraft over døgnet. Forskjellene i prisstruktur gjør at Norge kan importere relativt rimelig kraft fra utlandet om natten og eksportere kraft om dagen, når forbruket og prisene er høyere.

Gjennom året er den norske krafteksporten vanligvis høyest i sommerhalvåret når tilsiget er høyt og det norske forbruket er lavt. Importen er som regel størst om vinteren når tilsiget er lavt, forbruket høyt og de norske kraftprisene er høye. På denne måten demper kraftutvekslingen prisoppgangen i Norge på vinteren, samtidig som prisene på sommerhalvåret øker. På samme måte gir handel tilgang til relativt billig kraft i tørrår, og øker verdien på den norske kraften i overskuddsår.

Forsyningssikkerhet

Forsyningssikkerhet er kraftsystemets evne til å kontinuerlig levere strøm av en gitt kvalitet til sluttbrukere, og omfatter både energisikkerhet, effektsikkerhet og driftssikkerhet.
Forsyningssikkerheten for strøm i Norge er god.

En sikker tilgang på strøm er grunnleggende for alle samfunnsfunksjoner. Kraftmarkedet har en viktig rolle i å sikre at det er løpende balanse mellom forbruk og produksjon. Med varierende tilsig til vannkraftsystemet, er tilgangen på magasiner og muligheten til kraftutvekslingen en forutsetning for forsyningssikkerheten i Norge.

Energisikkerhet

Energisikkerhet

Energisikkerhet er definert som kraftsystemets evne til å dekke energibruken. Energiknapphet eller svikt i energisikkerhet karakteriseres ved redusert produksjon av elektrisk energi på grunn av mangel på primærenergi (vann, gass, kull etc.).

Vannkraft utgjør det meste av den norske kraftforsyningen, og ressursgrunnlaget avhenger derfor av den årlige nedbørsmengden. Dette er annerledes enn for kraftsystemene i Europa, der termisk kraftproduksjon fortsatt dominerer og brensel (kull og gass) er tilgjengelig i markedene. Et særtrekk ved den norske vannkraften er muligheten til å lagre energi.

Den regulerbare vannkraften kan ved hjelp av magasinene produsere kraft selv i perioder med lite nedbør og lavt tilsig. Tilgangen på stor magasinkapasitet gir mulighet til å utjevne produksjonen over år, sesonger, uker og døgn avhengig av markeds- og værforhold, innenfor de begrensninger som er gitt av konsesjon og vannvei.

Norge har om lag halvparten av Europas magasinkapasitet, og over 75 prosent av produksjonskapasiteten er regulerbar.

En god kraftbalanse sammen med tilgang på utviklingskapasitet med utlandet gjør at Norge i dag har en god forsyningssikkerhet for strøm. Svikt i tilsiget og hendelser utenfor Norge kan likevel gi utfordringer for kraftforsyningen.

Statnett har ansvar for å utvikle virkemidler for å håndtere svært anstrengte kraftsituasjoner (SAKS). Formålet med SAKS-tiltakene er å redusere sannsynligheten for rasjonering. Høsten 2022 presenterte Statnett på oppdrag fra NVE en utredning av behov for fremtidige SAKS-tiltak i lys av den krevende energisituasjonen i Europa.

Energiloven inneholder en bestemmelse om rasjonering av elektrisk energi, herunder tvangsmessige leveringsinnskrenkninger og rekvisisjon. Rasjonering kan iverksettes når ekstraordinære forhold tilsier det. I medhold av bestemmelsen er NVE utpekt som rasjoneringsmyndighet, og er ansvarlig for planlegging og administrativ gjennomføring av tiltak i forbindelse med kraftrasjonering. NVE har en egen forskrift om rasjonering.

Effektsikkerhet

Effektsikkerhet

Effektsikkerhet defineres som kraftsystemets evne til å dekke momentan belastning, og karakteriseres ved tilgjengelig kapasitet i installert kraftproduksjon eller i kraftnettet. Mens energiknapphet handler om situasjoner som kan vare i flere uker, handler effektknapphet om kapasiteten i enkelttimer med høyt forbruk.

Mens elektrisitetsforbruket angir forbruket over tid, kalles forbruket av strøm i et enkelt øyeblikk for effektforbruk. Effektbalansen er forholdet mellom tilgang og bruk av kraft på ett bestemt tidspunkt. Selv om effektuttaket vil variere med temperaturer, har trenden vært at effektforbruket øker i tråd med veksten i det generelle elektrisitetsforbruket. I 1990 var maksimalt effektuttak 18420 MW. Den 12. februar 2021 ble det registrert en ny forbruksrekord, med et effektuttak på 25 230 MW i timen mellom 9 og 10 om morgenen. Effektuttaket har dermed økt betraktelig siden 1990, og har hatt en sterkere vekst enn elektrisitetsbruken. Dette er utviklingstrekk som forventes å prege det norske kraftforbruket fremover.

 

Strømnettet er kritisk viktig infrastruktur for samfunnet, og avbrudd i strømforsyningen har store konsekvenser for sluttbrukerne.

Et strømnett med tilstrekkelig overføringskapasitet er en forutsetning for god forsyningssikkerhet. For å kunne sikre kraftforsyningen i alle situasjoner må overføringsnettet kunne håndtere variasjonene i forbruk og produksjon av kraft som kan forekomme på kort og lang sikt. Dette innebærer at nettet må dimensjoneres både for å håndtere toppene i kraftforbruket, som typisk forekommer på de kaldeste dagene i det kaldeste året, og for å kunne importere tilstrekkelig kraft gjennom en lengre periode, for eksempel i tørrår.

Av hensyn til forsyningssikkerhet planlegges gjerne investeringer i transmisjonsnettet ut fra at feil på én komponent normalt sett ikke skal gi avbrudd for sluttbrukerne (N-1-kriteriet). N-1-kriteriet er likevel ikke en erstatning for den samfunnsøkonomiske vurderingen som gjøres når konkrete ledninger besluttes. Mer informasjon om hvordan investeringer i strømnettet planlegges finnes her.

Driftssikkerhet

Systemansvar og driftssikkerhet

Driftssikkerhet handler om kraftsystemets evne til å motstå driftsforstyrrelser uten at det blir avbrudd, frekvens- eller spenningsavvik.

Driftssikkerhet gjelder den kontinuerlige driften av kraftsystemet, helt ned på minutt- og sekundnivå. Blant annet kan feil på linjer, transformatorer og styringssystemer påvirke driftssikkerheten og gi avbrudd i forsyningen. Det kan være flere grunner til at det blir feil på komponenter, men værrelaterte hendelser er en viktig årsak til avbrudd. Du kan lese mer om avbrudd lengre ned på siden.

Statnett er systemansvarlig i Norge og koordinerer driften av kraftsystemet.

Statnett  koordinerer driften av kraftsystemet, sørger for fastsettelse av kapasitet til markedet, håndtering av flaskehalser og handel med andre land. Systemansvaret skal legge til rette for et effektivt kraftmarked og en tilfredsstillende leveringskvalitet i kraftsystemet. Den kontinuerlige balanseringen av produksjon og forbruk er svært viktig for driftssikkerheten i systemet. Dersom det oppstår ubalanser, iverksetter systemansvarlig tiltak for å gjenopprette balansen, som å justere produksjonen eller forbruket.

Elektrisitet er ferskvare, og det må til enhver tid produseres like mye strøm som det forbrukes. Dette kalles den momentane balansen i kraftsystemet. Kraftmarkedet er helt sentralt for balansen mellom tilbud og etterspørsel etter kraft. Resultatene fra den daglige prisberegningen i day-aheadmarkedet er grunnlaget for Statnetts planlegging og opprettholdelse av momentan balanse i det påfølgende driftsdøgnet.

Systemansvarlig skal sørge for momentan balanse mellom produksjon og bruk av kraft, slik at kraftsystemet er i balanse til enhver tid.

Frekvensen er et mål for den momentane balansen, og er den samme i hele det nordiske synkronområdet, som omfatter Norge, Sverige, Finland og deler av Danmark. Frekvensen skal være 50 Hertz (Hz), med en normalvariasjon mellom 49,9 og 50,1 Hz. Siden Norden har felles frekvens, vil ubalanser i et område påvirke hele synkronområdet. Dette innebærer at et lands nettinvesteringer, valg av markedsløsninger eller tiltak innen driftssikkerhet påvirker hele synkronsystemet. Det er derfor nødvendig med et tett samarbeid mellom de nordiske landene.

Frekvenskvaliteten kan illustreres ved frekvensavviket, som forteller hvor mange minutter frekvensen er utenfor normalvariasjonsbåndet mellom 49,9–50,1 Hz. Frekvensavvik kan komme av feilhendelser, ubalanser knyttet til endringer i flyten på utenlandsforbindelser, eller plutselige endringer i kraftproduksjon eller forbruk. For å sikre den momentane balansen og motvirke at plutselige endringer eller feilhendelser fører til frekvensavvik og i verste fall avbrudd, må systemansvarlig ha tilgjengelige reserver for å håndtere ubalanser. Reserver kommer ofte fra kraftverk med reguleringsevne, som regulerer produksjonen opp eller ned for å stabilisere systemet. Samtidig vil det være et større behov fremover for reserver som kommer fra fleksibelt forbruk. Det er viktig for driftssikkerheten at systemansvarlig har god nok tilgang på reserver, og dette skaffes gjennom balansemarkedene.

Kraftbalanse
Statnett 50 Hz

Mange av utfordringene for kraftsystemet som helhet gjør seg også gjeldende for distribusjonsnettet. Sårbarheten for avbrudd og redusert leveringskvalitet øker i takt med at vi tar i bruk elektrisitet på flere områder. For eksempel er det slik at bruken av effektkrevende elbilladere, og tilknytning av uregulerbar kraftproduksjon på lavere nettnivå, medfører at driften av distribusjonsnettet blir mer krevende.

Investeringer i kraftnettet og tiltak for å hindre avbrudd er viktig for forsyningssikkerheten. Nye teknologiske og markedsmessige løsninger kan også gjøre kraftsystemet bedre rustet til å håndtere fremtidige utfordringer. Du kan lese mer om teknologisk utvikling i kraftsystemet her.

 

Leveringspåliteligheten for strøm er knyttet til hyppigheten og varigheten av avbrudd i forsyningen. Leveringspåliteligheten i Norge er stabilt meget god, og er nærmere 99,99 prosent i år uten ekstremvær, og for alle år siden 1996 har den aldri ligget under 99,96 prosent, se figuren under.

Kraftig uvær i enkeltregioner kan påvirke leveringspåliteligheten på landsbasis. Dette var spesielt tydelig i 2011 og 2015 da ekstremværet «Dagmar» og «Nina» forårsaket mange utfall på grunn av sterk vind og trær som falt på kraftledningene.

Leveringspåliteligheten i Norge er stabilt meget god, og er nærmere 99,99 prosent i år uten ekstremvær.

Generelt er det flere faktorer enn uvær som kan påvirke leveringspåliteligheten. Viktige årsaker til avbrudd er tordenvær (lyn), vind og vegetasjon som for eksempel trær som faller på linjene, og snø/is som legger seg på linjene. Ulike tiltak kan iverksettes for å redusere avbrudd som følge av disse årsakene. Linjerydding er et viktig tiltak for å redusere avbrudd som følge av trær som faller på linjene, og jordkabel reduserer også påvirkningen fra trefall. I distribusjonsnettet skal bruk av jordkabel være hovedregelen, jf. Meld. St. 14 (2011– 2012). I 2001 innførte NVE KILE-ordningen (kvalitetsjustert inntektsramme for ikke levert energi) som gir nettselskapene insentiver til å redusere antall og varighet på avbrudd.

Leveringspåliteligheten for strøm kan aldri bli hundre prosent. Å sikre en avbruddsfri kraftforsyning vil kreve urimelig store investeringer i infrastruktur. Det er derfor ikke stilt krav som garanterer en avbruddsfri kraftforsyning. Aktører som er helt avhengig av en uavbrutt strømforsyning, må derfor sørge for alternativ forsyning gjennom nødstrømsaggregat eller andre løsninger. Samfunnets sårbarhet overfor avbrudd i strømforsyningen er derfor også avhengig av graden av egenberedskap hos sluttbrukere.

 

 

 

Beredskap

Kraftforsyningsberedskapen i Norge er god.

Samfunnets økende avhengighet av elektrisitet gjør kraftforsyningsberedskap svært viktig. Økt digitalisering gjør strømforsyningen mer sårbar for dataangrep. Beredskap handler både om å forebygge utfall, men også om rask gjenoppretting dersom det skjer utfall. Det er derfor utarbeidet et sektorregelverk med energiloven og særlig kraftberedskapsforskriften, som gir gode insentiver til både forebygging og hurtig gjenoppretting ved feil.

Kraftberedskapsforskriften omfatter blant annet krav til reparasjonsberedskap, sikringstiltak, informasjonssikkerhet, beskyttelse av driftskontrollsystemer, og organiseringen av Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO).

NVE organiserer KBO, som ved beredskapshendelser løser oppgaver knyttet til gjenoppretting av kraftforsyningen. KBO består av NVE, Statnett og større kraftprodusenter, nettselskaper og fjernvarmeselskaper som har anlegg med vesentlig betydning for drift eller gjenoppretting av produksjon, omforming, overføring, omsetning eller fordeling av elektrisk energi eller fjernvarme. NVE har også samarbeid med kompetansemiljøet KraftCERT for varsling, informasjonsdeling og analyse ved digitale hendelser.

Kraftforsyningens distriktssjefer (KDS) er energiforsyningens regionale representanter, som utpekes av NVE. KDSene har ansvar for hvert sitt geografiske område, og representerer også energiforsyningen i fylkesberedskapsrådet.

I tillegg til forebygging er det viktig å sikre god håndtering og hurtig gjenoppretting når det skjer hendelser

Liv og helse og annen samfunnskritisk virksomhet skal prioriteres ved gjenoppretting. Forskriften krever også at selskapene skal ha robuste kommunikasjonsløsninger. Et eksempel på dette er egne kommunikasjonslinjer i sektoren som gjør at selskapene kan kommunisere med hverandre dersom mobiltelefoni ikke fungerer. Selskapene har en selvstendig plikt til å sørge for effektiv sikring og beredskap, og å iverksette tiltak for å forebygge, håndtere og begrense virkningene av ekstraordinære situasjoner.

NVE bidrar til økt oppmerksomhet om beredskap i sektoren gjennom tilsyn, veiledning, øvelser og informasjonsdeling.

Regulering av energisektoren

Det juridiske rammeverket

Her gis det en oversikt over juridiske rammevilkår for energisektoren og vannressursforvaltningen. Det har vært nødvendig å utvikle et omfattende lovverk, og i en rekke sammenhenger kreves offentlige tillatelser (konsesjoner) for utnyttelse av vannressursene eller etablering av kraftledninger og vindkraft. Offentlig forhåndskontroll i form av konsesjonsplikt sikrer en individuell vurdering av et tiltaks lovmessighet og konsekvenser.

Formålet med regelverket

Både ved planlegging, bygging og drift av et produksjons- eller overføringsanlegg for elektrisk energi og fjernvarme, samt i forvaltningen av vannressursene, kan det oppstå konflikter mellom en rekke ulike bruker- og miljøinteresser. For eksempel kan biologisk mangfold, landskap og friluftsliv, fiske, turisme, kulturminner, lokalsamfunn og reindrift berøres. Slike interesser betegnes ofte som «allmenne interesser» i lovverket. Energi- og vassdragstiltak kan også påvirke private økonomiske interesser.

Formålet med regelverket er blant annet at de ulike interessene skal bli hørt og vurdert, at tiltakene settes under offentlig kontroll og at det settes nødvendige vilkår for å ivareta ulike interessene. Lovgivningen skal sørge for en effektiv forvaltning av ressursene våre. Hensynet til en sikker energiforsyning og et velfungerende kraftmarked står sentralt.

Nedenfor gis det en gjennomgang over de juridiske rammevilkårene som gjelder for energisektoren og vannressursforvaltningen.

Det juridiske rammeverket

Last ned som bilde (PNG)

Illustrasjon av det juridiske rammeverket

Vannfallrettighetsloven

For å utnytte vann til produksjon av elektrisitet må utbygger ha rettigheter til vannfallet. For andre enn staten kreves det konsesjon etter lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven) for erverv av fallrettigheter. Småkraft uten reguleringsanlegg og elvekraftverk under konsesjonsgrensen på 4000 naturhestekrefter omfattes ikke av denne loven. Vannfallrettighetsloven skal sikre at vannkraftressursene forvaltes til beste for fellesskapet gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Tidligere åpnet loven for at også private aktører kunne gis konsesjon, men med tidsbegrensning og vilkår om hjemfall. Hjemfall innebærer at staten vederlagsfritt overtar vannfallet og produksjonsanleggene ved konsesjonstidens utløp. Konsesjoner kan i dag bare gis til offentlige aktører. Offentlige aktører omfatter i denne sammenhengen statsforetak, kommuner, fylkeskommuner eller foretak hvor disse eier inntil 2/3 av kapitalen og stemmene. Private kan eie inntil 1/3 av selskap som har rettigheter som omfattes av vannfallrettighetsloven. I konsesjoner etter vannfallrettighetsloven settes det blant annet vilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft.

Vassdragsreguleringsloven

Mens vannfallrettighetsloven regulerer eierskapet, kreves det konsesjon etter lov om regulering og kraftutbygging i vassdrag (vassdragsreguleringsloven ) for å regulere eller overføre vann i eller mellom vassdrag for bruk til kraftproduksjon over en viss størrelse. Loven gjelder også for elvekraftverk med årlig produksjon over 40 GWh. I konsesjonen fastsettes høyeste og laveste tillatte regulerte vannstand i magasiner. Det fastsettes et manøvreringsreglement med vilkår. Dette kan inneholde krav om minstevannføring og bestemmelser om hvilke vannmengder som skal slippes til ulike tider over året. Det fastsettes i tillegg en rekke vilkår for å kompensere og avbøte skader og ulemper. Etter vassdragsreguleringsloven kan det også settes vilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft.

Vannressursloven

I tillegg til vannkraft finnes det en rekke andre typer inngrep i vassdrag. Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) gjelder for alle typer tiltak i vassdrag, ikke bare kraftutbygging. Eksempler på andre typer tiltak kan være vannuttak til fiskeoppdrettsanlegg eller masseuttak. Småkraft under 10 MW blir også behandlet etter vannressursloven. Mindre inngrep som ikke ventes å medføre nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser, trenger ikke konsesjon etter vannressursloven. Også etter vannressursloven kan det settes en rekke vilkår for å kompensere og avbøte skader eller ulemper.

Energiloven

Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) har som formål å sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte. Det skal tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt. Loven tilrettelegger for konkurranse innenfor produksjon og omsetning av elektrisitet. Utbygging og drift av nett er et naturlig monopol, og kontrollen med nettselskapenes inntekter er hjemlet i energiloven. I medhold av energiloven reguleres også markedsplass for omsetning av elektrisk energi, overføringsforbindelser til utlandet, fjernvarmeanlegg, systemansvar, leveringskvalitet, energiplanlegging og kraftforsyningsberedskap.

For å kunne bygge et vindkraftanlegg, solkraftverk eller kraftledninger med høy spenning, må tiltakshaver søke om anleggskonsesjon etter energiloven. For ledninger på lavere spenningsnivå i distribusjonsnettet gis nettselskapene en generell områdekonsesjon. Det betyr at det ikke er nødvendig å søke konsesjon for hvert enkelt anlegg.

 

Havenergilova

Lov om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) legger det juridiske grunnlaget for fornybar energiproduksjon til havs. Loven slår fast at retten til å utnytte fornybare energiressurser til havs tilhører staten. Loven gjelder på norsk sjøterritorium utenfor grunnlinjene og på kontinentalsokkelen, i tillegg er enkelte bestemmelser i loven gjeldende i indre farvann. Etablering av anlegg for produksjon, omforming eller overføring av kraft i lovens virkeområde krever konsesjon. Hovedregelen for etablering av anlegg for kraftproduksjon til havs er at dette først kan søkes om konsesjon etter at et område er åpnet, og det er gjennomført en konkurranse om tildeling av areal. Forut for åpning må det være gjennomført en konsekvensutredning i statlig regi. Unntak fra denne hovedregelen kan imidlertid gjøres for tidsmessig avgrensede pilotprosjekt eller tilsvarende.

 

Elsertifikatloven

Lov om elsertifikater (Elsertifikatloven) har som formål å bidra til økt produksjon av elektrisk energi fra fornybare energikilder. Loven oppretter et norsk marked for elsertifikater som fra 1. januar 2012 ble koblet sammen med det svenske elsertifikatmarkedet. Et elsertifikatmarked er et konstruert marked i den forstand at etterspørselen etter elsertifikater blir skapt på grunnlag av en lovbestemt plikt til å kjøpe elsertifikater. Salg av elsertifikater gir kraftprodusenter en inntekt ved siden av kraftprisen. Elsertifikatordningen er nærmere omtalt her.

Annet lovverk

Annet lovverk

En rekke andre lover har også betydning for energi- og vannressursområdet. Med unntak av naturgasslovgivningen forvaltes disse lovene av andre myndigheter enn Olje- og energidepartementet og NVE.

 

I tillegg til lovene som Olje- og energidepartementet forvalter, har en rekke lover og forskrifter betydning for energi- og vannressursområdet. EUs vanndirektiv (2000/60/EF) er gjennomført i Norge gjennom vannforskriften som er hjemlet i forurensningsloven, plan- og bygningsloven og vannressursloven. Forskriften gir regler om utarbeiding av forvaltningsplaner for å opprettholde og forbedre miljøtilstanden i ferskvann og kystvann.

Anlegg for produksjon og overføring av energi kan berøre naturmangfold, og må vurderes etter prinsippene i naturmangfoldloven. Naturmangfoldloven gjelder for alle sektorer når det offentlige utøver myndighet og treffer beslutninger som berører naturen. Loven skal sikre at naturen tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskelig aktivitet og virksomhet. Reglene i naturmangfoldloven om prioriterte arter, utvalgte naturtyper og områdevern, kan også ha betydning for produksjon og overføring av energi.

Plan- og bygningsloven gjelder i stor grad parallelt med energi- og vassdragslovgivningen, men det er gjort viktige unntak. Sentral- og regionalnettet er unntatt fra viktige deler av plan- og bygningsloven, men omfattes av reglene om konsekvensutredninger. Forskrift om konsekvensutredninger stiller egne krav til utredninger av tiltak som konsesjonsbehandles. Byggteknisk forskrift inneholder energikrav til bygninger.

Dersom en utbygger mangler nødvendige rettigheter for å bygge energi- og vassdragsanlegg, kan det søkes om ekspropriasjon etter oreigningslova. Kulturminneloven, forurensingsloven og reindriftsloven skal der det er relevant, vurderes i konsesjonsbehandlingen av energi- og vassdragstiltak. Reindriftsloven skal bevare reindriften som et viktig grunnlag for samisk kultur, i samsvar med Grunnlovens og folkerettens regler om urfolk og minoriteter.

Forvaltningsloven gir generelle regler om saksbehandlingen. Loven inneholder regler om blant annet saksforberedelse og klage over enkeltvedtak, og kommer i tillegg til de spesielle saksbehandlingsreglene i energi- og vannressurslovgivningen.

 

Konsesjonsbehandling

Det kreves tillatelse – konsesjon – for å få bygge vannkraftverk, vindkraftverk eller kraftledninger. Søknader om utbygging av slike anlegg må behandles etter ulike lover, avhengig av hvilket type anlegg det er snakk om. Søknaden må følges av utredninger slik at beslutningen kan fattes basert på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. I tillegg skal berørte interesser høres før beslutning fattes.

Konsesjonsmyndigheten

Konsesjonsmyndigheten er de organer som er ansvarlig for behandlingen av konsesjonssøknader og tildeling av konsesjoner. Konsesjonsmyndigheten omfatter Stortinget, Kongen i statsråd, Olje- og energidepartementet og NVE. Nedenfor gis en beskrivelse av konsesjonsbehandlingsprosessene etter vassdragsreguleringsloven, vannressursloven og energiloven.

Saksgang etter vassdragslovgivningen

Saksgangen skiller seg noe for større og mindre utbyggingssaker etter vassdragslovgivningen. Med mindre utbyggingssaker menes kraftverk etter vannressursloven med installert effekt under 10 MW uten regulering over konsesjonsgrensen i vassdragsreguleringsloven. Med større utbyggingssaker menes saker etter vannressursloven med installasjon større enn 10 MW og saker etter vassdragsreguleringsloven.

NVE har utarbeidet retningslinjer for saksbehandlingen for en rekke inngrep i vassdrag. For eksempel gjelder dette akvakulturanlegg, utbygging av mindre kraftverk, opprusting og ombygging av eksisterende kraftverk, bygging i eller over vassdrag, grusuttak og flomsikringstiltak. www.nve.no

Større utbyggingssaker

Saksgang for utbygging av større vannkraft
Saksgang for konsesjonsbehandling av søknader om større vannkraftverk etter vannressursloven og reguleringer/overføringer etter vassdragsreguleringsloven

Kongen i statsråd er tillagt konsesjonsmyndighet for saker etter vassdragsreguleringsloven og utbygginger med installasjon større enn 10 MW etter vannressursloven. Det er likevel NVE som forestår arbeidet i søknadsfasen.

Etter forskrift om konsekvensutredninger for tiltak etter sektorlover av 19. desember 2014 (KU-forskriften) skal kraftverk med over 40 GWh årlig produksjon alltid konsekvensutredes etter forskriften. Øvrige anlegg skal oppfylle forskriftens krav til konsekvensutredning dersom de kan få vesentlige virkninger på miljø, natur eller samfunn.

Det er ikke krav om melding i henhold til KU-forskriften dersom tiltaket er omfattet av vedlegg II til forskriften. I slike tilfeller følges i utgangspunktet den alminnelige konsesjonsprosessen etter vassdragsreguleringsloven og vannressursloven. Konsekvensutredningen må da oppfylle kravene i vedlegg IV i KU-forskriften. Det stilles krav til supplerende utredninger etter KU-forskriften dersom ikke konsekvensene er tilstrekkelig utredet i søknaden. Også der tiltaket ikke omfattes av KU-forskriftens krav til konsekvensutredning skal konsekvensene av tiltaket beskrives grundig som en del av konsesjonssøknaden.

Dersom tiltaket er omfattet av vedlegg I til KU-forskriften starter prosessen med en melding med forslag til konsekvensutredningsprogram. Meldingen blir lagt ut til offentlig ettersyn og sendt på høring til lokale myndigheter og organisasjoner. NVE fastsetter endelig konsekvensutredningsprogram etter å ha forelagt dette for Klima- og miljødepartementet. Høringsinstansene mottar det endelige utredningsprogrammet til orientering. Når konsekvensutredningen er gjennomført, presenteres denne sammen med konsesjonssøknaden.

Søknaden, sammen med eventuell konsekvensutredning, blir sendt på høring til berørte myndigheter, organisasjoner og grunneiere for uttalelse. NVE foretar så en samlet vurdering av saken, og oversender sin innstilling til Olje- og energidepartementet. Departementet tilrettelegger saken for Kongen i statsråd og legger fram en tilråding. Tilrådingen utarbeides på bakgrunn av søknaden, NVEs innstilling, berørte fagdepartementers og lokale myndigheters syn, samt departementets egne vurderinger. Deretter fatter Kongen i statsråd vedtak om utbygging og regulering i form av en kongelig resolusjon. Store (over 20 000 naturhestekrefter) og/eller kontroversielle regulerings- og kraftutbyggingssaker forelegges først Stortinget i form av en stortingsproposisjon før konsesjonen formelt gis av Kongen i statsråd. Figuren over illustrerer saksgangen.

Det er ikke klageadgang når det gis konsesjon i større utbyggingssaker i og med at konsesjonsmyndigheten ligger hos Kongen i statsråd. Avslag fattes av Olje- og energidepartementet og kan påklages til Kongen i statsråd.

Små vannkraftverk

Saksgang for småkraft
Saksgang for konsesjonsbehandling av søknader om små vannkraftverk etter vannressursloven

NVE er delegert konsesjonsmyndighet etter vannressursloven for kraftverk med installert effekt under 10 MW og uten regulering over konsesjonsgrensen i vassdragsreguleringsloven. Disse er underlagt noe enklere saksbehandlingsregler enn større prosjekter, noe som bidrar til raskere saksbehandling for disse prosjektene. Fra 1. januar 2018 er myndighet til å fatte vedtak i konsesjonsbehandling av kraftverk under 1 MW (mini- og mikrokraftverk) overført fra Fylkeskommunen til kommunene, med unntak for slike kraftverk i vernede vassdrag.

Departementet utga i juni 2007 Retningslinjer for små vannkraftverk. Disse skal legge til rette for regional planlegging av slike kraftverk og styrke grunnlaget for en helhetlig, effektiv og forutsigbar konsesjonsbehandling.

For kraftverk mellom 1 og 10 MW må det gjennomføres en undersøkelse av biologisk mangfold som kan bli påvirket av utbyggingen. Søknaden blir etter reglene i plan- og bygningsloven kunngjort i lokal presse, lagt ut til offentlig ettersyn og sendt på høring til berørte myndigheter, organisasjoner og grunneiere. Etter høring vil det bli foretatt en befaring av området, før vedtak fattes.

Departementet er klageinstans for NVEs vedtak. Dersom det klages over NVEs konsesjonsvedtak, iverksettes en ordinær klagebehandling etter forvaltningslovens regler. Når Olje- og energidepartementet har fattet klagevedtak vil konsesjonsvedtaket være endelig i den forstand at det ikke kan påklages videre. Figuren over illustrerer saksgangen.

Saksgang etter energiloven

saksgangen etter energiloven
Saksgang etter energiloven

Anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi kan ikke bygges, eies eller drives uten konsesjon etter energiloven. Dette betyr at selv om en for eksempel har konsesjon for kraftverket etter vannressursloven, er det likevel nødvendig med konsesjon for det elektriske anlegget etter energiloven. Myndigheten til å fatte vedtak om anleggskonsesjon er delegert til NVE, unntatt for nye store kraftledninger lenger enn 20 kilometer på spenningsnivå fra og med 300 kV og oppover, hvor vedtak fattes av Kongen i Statsråd. I saker der vedtak fattes av NVE er Olje- og energidepartementet klageorgan.

Konsesjonssøknad skal sendes til NVE. Dersom søknaden omfattes av plan- og bygningslovens regler om konsekvensutredninger, skal konsekvensutredninger vedlegges søknaden. Grensene for hvilke tiltak som skal konsekvensutredes er presisert i KU-forskriften. KU-forskriften vedlegg I omfatter kraftledninger og jord- og sjøkabler med spenning 132 kV eller høyere og en lengde på mer enn 15 km. Vedlegg II omfatter konsesjonspliktige kraftledninger.

Hvis tiltaket ikke skal konsekvensutredes etter KU-forskriften vedlegg I, starter saken direkte med konsesjonssøknad til NVE etter energiloven. Følgene av tiltaket skal i et slikt tilfelle vurderes i forbindelse med søknaden og NVEs behandling av denne etter energiloven og KU-forskriften. NVE vil i forbindelse med behandling av konsesjonssøknader som hovedregel gjennomføre høring og foreleggelse av saken for berørte interesser og avholde eventuelle offentlige møter med videre. Dersom tiltaket etter KU-forskriften kan få vesentlige virkninger må kravene i KU-forskriften til konsekvensutredning oppfylles og eventuelle supplerende utredninger etter KU-regelverket gjennomføres og høres.

Dersom det klages over NVEs konsesjonsvedtak, iverksetter Olje- og energidepartementet en ordinær klagebehandling etter forvaltningslovens regler. I klagebehandlingen vil departementet gjennomføre befaring dersom saken tilsier det. Når departementet har fattet klagevedtak vil konsesjonsvedtaket være endelig i den forstand at det ikke kan påklages videre. Figuren over illustrerer saksgangen.

For nye store kraftledninger lenger enn 20 kilometer på spenningsnivå fra og med 300 kV og oppover, skal vedtak fattes av Kongen i statsråd. NVE vil fortsatt vurdere søknader på vanlig måte, men vil ikke fatte vedtak i første instans. NVE vil fremme en innstilling til departementet. Departementet sender NVEs innstilling på høring, og forbereder saker for Kongen i statsråd som fatter endelig vedtak. Disse vedtakene kan ikke påklages.

Før nettselskapene etter det nye systemet kan sende melding om nye store kraftledninger, skal det gjennomføres ekstern kvalitetssikring av nettselskapets behovsanalyse og konseptvalgutredning. Når kvalitetssikringen er gjennomført oversendes den samlede dokumentasjonen til Olje- og energidepartementet. Etter å ha gått gjennom materialet gir departementet selskapet adgang til å fremme melding.

Behandlingstid

Det er mange faktorer som påvirker tidsbruken for konsesjonsbehandlingen, blant annet konfliktgrad og kompleksitet i det enkelte prosjekt. Vannkraft- og energiprosjekter har som oftest virkninger for næringsliv, lokalsamfunn, natur og andre arealinteresser. Konsesjonsmyndigheten har ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak i saken fattes, og må gjennom behandlingen vurdere behovet for ytterligere utredninger av ulike temaer og behovet for tilleggsuttalelser til spørsmål som tas opp under saksbehandlingen. Behandlingen i konsesjonssaker etter vassdrags- og energilovgivningen skal ivareta hensynet til forsvarlige og helhetlige vurderinger, og samtidig være effektiv.

Regulering av nettvirksomheten

Strømnettet er et naturlig monopol og er derfor underlagt monopolkontroll

Regulering av nettvirksomheten

Kraftproduksjon og kraftomsetning er konkurranseutsatt virksomhet, og energiloven legger til grunn prinsippet om en markedsbasert kraftomsetning. Transmisjon og distribusjon av elektrisk kraft er et naturlig monopol. Kostnadene ved å bygge nett er høye, og det er ikke samfunnsmessig rasjonelt å bygge flere konkurrerende nett. Det er derfor ikke åpnet for konkurranse innenfor nettvirksomheten. Nettvirksomheten er underlagt monopolkontroll.

Monopolreguleringen skal samlet sett sikre en samfunnsmessig rasjonell drift, utnyttelse og utvikling av nettet.

For å hindre at nettselskapene utnytter sin monopolstilling overfor nettkundene, er sektoren underlagt omfattende regulering. For å bygge, eie og drive nettanlegg er det krav om konsesjon etter energiloven. Konsesjonærene er underlagt både direkte reguleringer i form av spesifikke krav og plikter, og insentivbasert regulering i form av inntektsregulering. Dette skal samlet sett sikre en samfunnsmessig rasjonell drift, utnyttelse og utvikling av nettet.

Den direkte reguleringen skal sørge for at nødvendige investeringer gjennomføres og at nettet vedlikeholdes og driftes på en tilfredsstillende måte. Det pålegges spesifikke plikter og krav som nettselskapet må oppfylle, uavhengig av bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Den direkte reguleringen skal blant annet sikre at alle som ønsker det har tilgang til nettet, at kapasiteten er tilstrekkelig og leveringskvaliteten tilfredsstillende, og at forsyningssikkerheten opprettholdes i krevende situasjoner.

Innenfor rammene av de ulike reguleringene har nettselskapene betydelig frihet til å velge hvordan kravene skal oppfylles. Inntektsreguleringen skal gi nettselskapene insentiver til å oppfylle kravene på en kostnadseffektiv måte. Dette er viktig fordi en regulert monopolist som automatisk får dekket alle sine kostnader ikke uten videre vil ha insentiver til å være kostnadseffektiv.

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) fastsetter årlig en tillatt inntekt for hvert enkelt nettselskap. Denne skal fastsettes slik at inntekten over tid dekker kostnader ved drift og avskrivning av nettet samt at den gir en rimelig avkastning på investert kapital, gitt effektiv drift, utnyttelse og utvikling av nettet. Inntektsreguleringen skal ivareta de økonomiske rammebetingelsene til nettselskapene, samtidig som den skal ivareta nettkundene gjennom å sørge for at størrelsen på nettleien er rimelig.

Nettselskapene får i hovedsak sine inntekter gjennom nettleien. Nettselskapene skal fastsette tariffene slik at den faktiske inntekten ikke overstiger tillatt inntekt over tid.

Inntektsreguleringen skal også gi nettselskapene insentiver til å opprettholde leveringspåliteligheten i nettet på et optimalt nivå. KILE-ordningen (kvalitetsjusterte inntektsrammer ved ikke-levert energi) reduserer nettselskapenes tillatte inntekt når det er avbrudd i leveringen. I tillegg kan sluttbrukere som opplever strømbrudd i over 12 timer kreve å få utbetalt en kompensasjon fra nettselskapet.

I tillegg til direkte og økonomiske reguleringer er tilsynsvirksomhet sentralt. RME er reguleringsmyndighet og fører løpende tilsyn med nettvirksomheten. RME har adgang til å gi pålegg om etterlevelse av regelverk og konsesjonsvilkår.

Tariffering

Nettkunder betaler såkalte punkttariffer for overføring og fordeling av strøm. Det innebærer at størrelsen på tariffen er avhengig av tilknytningspunktet. Tariffene skal bidra til å dekke kostnader som oppstår i det nettnivået man er tilknyttet, samt kostnader til overliggende nett.

Kunden betaler tariffer til sitt lokale nettselskap og får adgang til hele kraftmarkedet.

For uttakskunder har nettnivået man er tilknyttet derfor betydning for størrelsen på tariffen. Uttakskunder som er tilknyttet transmisjonsnettet betaler nettleie basert på kostnadene i transmisjonsnettet. Disse har derfor en lavere tariff enn kunder tilknyttetunderliggende nett hvor de også bidrar til å dekke kostnader i overliggende nett.

Produsenter betaler et fastledd uavhengig av nettnivået de er tilknyttet. Denne innmatingstariffen er i 2023 på 1,36 øre/kWh. I 2024 er innmatingstariffen på 1,49 øre/kWh.

Tariffene for uttak varierer mellom de ulike nettselskapene. Årsaken er blant annet at nettselskapene opererer under ulike rammevilkår, noe som påvirker kostnadene ved å føre frem kraft til kundene. Vanskelige naturgitte overføringsforhold og spredt bosetting kan bidra til høyere overføringskostnader. I tillegg er det variasjon i hvor effektivt de ulike nettselskapene driver nettet.

Det er nettselskapene selv som fastsetter tariffene, men de overordnede prinsippene for tarifferingen er regulert av myndighetene. Nettselskapenes totale inntekter skal over tid være innenfor den tillatte inntekten fastsatt av RME. Tariffene skal være objektive og ikke-diskriminerende, og utforming og differensiering av tariffene skal gjøres på bakgrunn av relevante nettforhold. Videre skal tariffene i størst mulig grad gi langsiktige signaler om effektiv utnyttelse og utvikling av nettet.

Tariffutforming

Energiledd

Et bærende prinsipp for utforming av optimale tariffer er at brukerne av nettet stilles overfor en pris som er lik den marginale kostnaden disse aktørene påfører nettet på kort sikt. Når strøm føres gjennom nettet går deler av strømmen tapt. Størrelsen på tapet avhenger av den samlede belastningen på nettet. Endringen i tapet kan være positiv eller negativ, avhengig av om endret innmating eller uttak øker eller reduserer tapene i nettet.

I transmisjons- og regionalnettet og for innmating av produksjon i distribusjonsnettet skal energileddet fastsettes på grunnlag av marginale tapskostnader. Uttak- og innmating i samme punkt i transmisjons- og regionalnettet har samme energiledd, men med motsatt fortegn. For uttak i distribusjonsnettet kan energileddet i tillegg dekke en andel av de øvrige faste kostnadene i nettet. Nettselskapene er gitt en overgangsperiode frem til 1. juli 2024, etter denne datoen skal inntektene fra energileddet maksimalt utgjøre 50 prosent av nettselskapets inntekter fra hver kundegruppe.

I transmisjonsnettet fastsettes energileddet ut fra marginale tapssatser for hvert enkelt utvekslingspunkt multiplisert med områdeprisen fastsatt i day-aheadmarkedet. Energileddet skal tidsdifferensieres minimum ukentlig med en sats for dag og en annen sats som gjelder både natt og helg. Statnett (TSO) har satt en administrativ øvre og nedre grense på tapssatsene på +/- 15 prosent av kraftprisen. Enkelte regionalnett viderefører en slik grense for sin avregning av energileddet, det samme gjelder for innmating i distribusjonsnettet. Tapssatsene beregnes og publiseres for kommende uke.

I distribusjonsnettet er det ikke krav til beregning av punktvise tapsprosenter ved beregning av energileddet. Tapsprosenten settes gjerne lik marginaltapet i nærmeste utvekslingspunkt med overliggende nett pluss gjennomsnittlig marginaltap for området. Energileddene blir fastsatt i forkant, ofte for ett år av gangen.

Fastledd og effektledd

På grunn av nettets kostnadsstruktur, med høye faste kostnader og lave kostnader ved løpende bruk, vil ikke inntektene fra marginaltapsleddet være tilstrekkelig til å dekke de faste kostnadene. Nettselskapene har derfor andre tariffledd som sørger for å dekke disse kostnadene, samt gi en rimelig avkastning på investeringer i nettet.

Alle kunder i distribusjonsnettet betaler et fastledd. Fastleddet dekker kundespesifikke kostnader i tillegg til en andel av øvrige faste kostnader i nettet. Nettselskapene kan dele kundene inn i kundegrupper som tilbys ulike tariffer, basert på relevante nettforhold.

Fastleddet skal differensieres etter effekt, det vil si hvor mye kapasitet en kunde trenger i strømnettet. De som har behov for mye kapasitet betaler mer enn de som har behov for lite kapasitet. De fleste nettselskaper har valgt en modell der fastleddet har ulike trappetrinn. Hvilket trinn en kunde står på blir bestemt av de timene i løpet av en måned som kunden brukte mest strøm. Kunden har dermed mulighet til å påvirke hvilket trinn han havner på ved å jevne ut forbruket sitt.

Tariffene for næringskunder med årlig forbruk over 100 000 kWh kan i tillegg inneholde et effektledd. Det er varierende praksis ved fastsettelse av effektgrunnlag. Noen nettselskap benytter kundens maksimaleffekt per måned, mens andre legger til grunn gjennomsnittlig effekt av flere målinger over samme periode.

Anleggsbidrag

I tillegg til de ulike tariffleddene kan nettselskapene, etter nærmere regler, fastsette et anleggsbidrag for å dekke kostnadene ved nye nettilknytninger eller ved forsterkning av nettet til eksisterende kunder. Formålet med anleggsbidraget er å synliggjøre kostnadene ved en ny tilknytning eller forsterkning. Kundene skal kunne vurdere sitt behov for nett opp mot kostnadene det medfører. I tillegg har anleggsbidraget som formål å fordele kostnadene mellom kunden som utløser investeringen og nettselskapets øvrige kunder. Hovedprinsippet er at investeringer i nettet som utløses av en kunde, betales av kunden som utløser investeringen.

Skattlegging av kraftsektoren

Gjennom skatter og avgifter sikres det at både kommunene, fylkene og staten får inntekter fra kraftverkene.

Skattlegging av vannkraft

Vannkraftanlegg skattlegges etter flere ulike ordninger for å sikre fellesskapet inntekter fra utnyttelsen av naturressursen. Næringen skiller seg også ut ved at vertskommunene for vannkraft får en stor andel av skatteinntektene.

Overskuddet i kraftproduksjon skattlegges som alminnelig inntekt på samme måte som i andre foretak. Skattesatsen på alminnelig inntekt er 22 prosent i 2023. Det beregnes i tillegg grunnrenteskatt på vannkraftverk med generatorer på minst 10 MVA. Produksjon av vannkraft kan ofte gi avkastning utover det som er normalt da produksjonen er basert på en begrenset ressurs. Slik ekstraordinær avkastning betegnes gjerne grunnrente, og gjennom grunnrenteskatten føres en del av avkastningen tilbake til fellesskapet. Effektiv grunnrenteskattesats er 45 prosent i 2023.

Gjennom grunnrenteskatten føres en del av avkastningen tilbake til fellesskapet.

Grunnrenteskatten er utformet som en nøytral skatt, slik at prosjekter som er lønnsomme før grunnrenteskatt, også er lønnsomme etter grunnrenteskatt. Kraftverk med generatorer under 10 MVA er likevel fritatt for grunnrenteskatt. Grunnlaget for grunnrenteskatt, grunnrenteinntekten, beregnes som en normert markedsverdi av kraftproduksjonen (faktisk produksjon multiplisert med spotmarkedspriser) fratrukket driftsutgifter, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Grunnrenteskatten er fra og med 2021 utformet som en kontantstrømskatt med umiddelbar utgiftsføring av investeringer. Investeringer fra før 2021 kommer fortsatt til fradrag gjennom avskrivninger og friinntekt. Friinntekten skal kompensere for at investeringer fra før 2021 avskrives og ikke kommer til fradrag umiddelbart. Grunnrenteinntekten fastsettes dermed slik:

 

Spotmarkedspris (med enkelte unntak) * faktisk produksjon i inntektsåret

- Driftskostnader

- Konsesjonsavgift og eiendomsskatt

- Investeringskostnader

- Avskrivninger og friinntekt for investeringer fra før 2021

- Grunnrenterelatert selskapsskatt

= Grunnrenteinntekt

 

Grunnrenteinntekten kan etter dette være positiv, negativ eller null. For selskap som eier flere kraftverk samordnes grunnrenteinntekten, det vil si at eventuell negativ grunnrenteinntekt i ett kraftverk trekkes fra i positiv grunnrenteinntekt fra et annet kraftverk. I motsetning til annen skatt, vil selskapene få utbetalt skatteverdien av eventuell negativ grunnrenteinntekt etter samordning mellom kraftverk.

Grunnrenteinntekten skattlegges med en formell skattesats på 57,7 pst. i 2023. Siden grunnrenterelatert selskapsskatt kan trekkes fra i grunnlaget for grunnrenteskatt, er effektiv grunnrenteskattesats 45 pst.

Vannkraftverk med generatorer på minst 10 MVA ilegges også en naturressursskatt på 1,3 øre per kWh. Naturressursskatten betales til kommuner og fylkeskommuner med henholdsvis 1,1 og 0,2 øre per kWh. Naturressursskatt er fradragsberettiget krone for krone mot utlignet skatt på alminnelig inntekt og utgjør dermed normalt ikke en effektiv skatt for selskapene.

I tillegg betaler kraftprodusentene vanligvis eiendomsskatt til vertskommunene. Eiendomsskattegrunnlaget på vannkraftverk beregnes etter særskilte regler. For vannkraftanlegg skal anleggenes formuesverdi, som skal tilsvare markedsverdien, legges til grunn ved utskriving av eiendomsskatt. For vannkraftanlegg med generatorer på minst 10 MVA beregnes grunnlaget for eiendomsskatten som en nåverdi over uendelig tid av anslått verdi av fremtidige inntekter fratrukket driftskostnader, grunnrenteskatt og sjablongmessige anslåtte utskiftningskostnader. Eiendomsskattegrunnlaget kan imidlertid ikke være lavere eller høyere enn henholdsvis 0,95 kroner per kWh og 2,74 kroner per kWh av anleggets gjennomsnittlige produksjon over en periode på sju år (minimums- og maksimumsreglene). Dersom anlegget har vært i drift færre enn sju år, legges gjennomsnittet for disse årene til grunn. Eiendomsskatten kan trekkes fra i beregningen av grunnrenteinntekt.

For vannkraftanlegg under 10 MVA beregnes eiendomsskatten på grunnlag av skattemessig nedskrevet verdi av investeringene.

Vannkraftforetakene må også betale konsesjonsavgift og avstå konsesjonskraft til kommunen, se nærmere omtale under.

 

Oversikt over hvem skatteinntektene tilfaller

Oppdatert: 31.10.2023

Kilde: OED

Skriv ut tabell Last ned grunnlag Oversikt over hvem skatteinntektene tilfaller

Oversikt over hvem skatteinntektene tilfaller

Konsesjonsavgift

Eiere av større vannkraftverk har plikt til å betale konsesjonsavgift til stat og kommuner som er berørt av kraftutbyggingen. Avgiften avhenger av kraftgrunnlaget som er en teoretisk beregning av effekten som kraftverket kan gi, og beregnes uavhengig av kraftverkets faktiske produksjonskapasitet. Kraftgrunnlaget regnes i naturhestekrefter (nat.hk.), og blir beregnet ut fra regulert vannføring og fallhøyde. Avgiftsatsen settes normalt til 24 kr per nat.hk til kommuner og 8 kr til staten i nye konsesjoner, men satsen varierer betydelig i tidligere gitte konsesjoner. Avgiftssatsene er normalt gjenstand for jevnlige justeringer. Kommunene og staten mottok om lag 900 millioner kroner i konsesjonsavgifter i 2022.

Konsesjonskraft

Eiere av større vannkraftverk har plikt til å levere inntil 10 prosent av kraftgrunnlaget til kommunen som er berørt av utbyggingen som konsesjonskraft. Hensikten med konsesjonskraftordningen har vært å sikre utbyggingskommunene kraft til alminnelig forsyning til en rimelig pris. Der kommunen har en større tildeling av konsesjonskraft enn forbruk til alminnelig forsyning, har fylkeskommunen rett til overskytende kraft. Partene har frihet til selv å avtale prisen på konsesjonskraften. Hvis partene ikke har avtalt noe annet, er prinsippet at prisen skal baseres på selvkost. For konsesjoner gitt etter 10. april 1959 beregner departementet en pris som er basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt utvalg av kraftverk. Denne prisen kalles OED-prisen, og er for 2023 fastsatt til 11,77 øre/kWh.

Kommuner og fylkeskommuner mottar om lag 8,8 TWh konsesjonskraft årlig. Om lag 1/3 av dette går i dag til fylkeskommunene. Verdien av konsesjonskraften varierer med kraftprisene og bestemmes av differansen mellom konsesjonskraftprisen og markedsprisen på kraft.

Skattlegging av landbasert vindkraft

Overskuddet i kraftproduksjon skattlegges som alminnelig inntekt på samme måte som i andre foretak. Skattesatsen på alminnelig inntekt er 22 prosent i 2023. Fra 2015 ble det innført særlige avskrivningsregler for vindkraft med lineære avskrivninger over fem år. De gunstige avskrivningsreglene gjaldt driftsmidler ervervet frem til utløpet av godkjenningsperioden for anlegg under elsertifikatordningen, det vil si til og med 31. desember 2021.

Kommunene har anledning til å skrive ut eiendomsskatt på vindkraftverk. Vindkraftverk inngikk i den tidligere kategorien «verk og bruk», som ble avviklet fra og med skatteåret 2019, da produksjonsutstyr og -installasjoner som hovedregel ikke lenger skulle inngå i eiendomsskattegrunnlaget. Eiendomsskatt for vannkraftverk, kraftnett, vindkraftverk og petroleumsanlegg med særskatt ble likevel videreført som tidligere i en egen bestemmelse. Vindkraftverk skal verdsettes til teknisk verdi, som skal tilsvare gjenanskaffelseskostnaden etter fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet. Eigedomsskattelova åpner også for at vindkraftverk verdsettes etter avkastningsverdi når denne verdsettingsmetoden best reflekterer verdien.

Fra 1. juli 2022 ble det innført en produksjonsavgift på landbasert vindkraft. For 2023 er avgiftssatsen 2 øre per kWh. Avgiften er fiskal og går til statskassen, men det er forutsatt at inntektene skal fordeles til vertskommunene. Det skjer ved at inntektene tilbakeføres til vertskommunene gjennom utbetaling fra NVE.

Eiendomsskatt på nettanlegg

For nettanlegg skal verdsettelsen bygge på reglene i eigedomsskattelova. Dette innebærer at nettanlegg skal verdsettes til objektiv omsetningsverdi, og at takseringen foretas av kommunene. Verdsettelsen baseres på bruk av såkalt substansverdi (gjenanskaffelsesverdi). Grunnen under linjene inngår i anlegget.

Elsertifikater

Ordningen med elsertifikater er en felles norsk-svensk støtteordning som skal bidra til økt produksjon av fornybar elektrisitet i Norge og Sverige.

Elsertifikatmarkedet

Elsertifikatordningen hadde oppstart i 2012. Samlet mål for ny fornybar elektrisitetsproduksjon i det felles elsertifikatmarkedet er 28,4 TWh i 2020. Av dette har Norge forpliktet seg til å finansiere 13,2 TWh mens Sverige finansierer 15,2 TWh, uavhengig av hvor produksjonen kommer. Sverige har i tillegg et mål om ytterligere 18 TWh ny fornybar elektrisitetsproduksjon i 2030 som finansieres av Sverige.

Siste søknadsfrist for nye anlegg var 1. april 2022. Det vil si at det ikke vil godkjennes flere anlegg i elsertifikatordningen.

 

Elsertifikatmarkedet

Last ned som bilde (PNG)

Kilde : NVE

Illustrasjon av hovedaktørene i energisertifikat-markedet. Beskrevet i teksten under.

Slik fungerer elsertifikatmarkedet

  1. Kraftprodusentene mottat ett elsertifikat for hver megawattime (Mwh) de produserer, maksimalt over 15 år.
  2. Elsertifikatene selges i et marked der tilbud og etterspørsel bestemmer prisen. På denne måten får produsenten en ekstra inntekt i tilegg til kraftprisen.
  3. Etterspørselen etter elsertifikater oppstår ved at kraftleverandører og enkelte strømkunder er pålagt ved lov å kjøpte elsetifikater tilsvarende en viss andel (kvote) av beregningsrelevant elforbruk.
  4. Strømkunden betaler for utbyggingen av den fornybare kraftproduksjonen fordi elsertifikatkostnadene inngår i strømregningen.
  5. Hvert år må den elsertifikatpliktige annullere elsertifikater for å oppfylle sin elsertifikatplikt.
Inntekten fra elsertifikatene skal bidra til å gjøre det lønnsomt å bygge nye anlegg med fornybar elektrisitetsproduksjon.

Elsertifikatmarkedet er en markedsbasert støtteordning. Systemet fungerer slik at produsenter av fornybar elektrisitet får tildelt ett elsertifikat per megawattime (MWh) elektrisitet de produserer i 15 år.  Elsertifikatordningen er teknologinøytral, dvs. at alle former for fornybar elektrisitetsproduksjon kvalifiserer for rett til elsertifikater, herunder vannkraft, vindkraft og bioenergi.

Elsertifikatloven

Elsertifikatlovens formål er å bidra til økt produksjon av elektrisk energi fra fornybare energikilder.

Et elsertifikat er et bevis utstedt av staten for at det er produsert en megawattime fornybar elektrisk energi i henhold til elsertifikatloven. Innehaveren av et produksjonsanlegg er elsertifikatberettiget dersom nærmere bestemte vilkår i kapittel 1 i elsertifikatloven er oppfylt. Produksjonsanlegget må produsere elektrisk energi basert på fornybare energikilder (teknologinøytralt krav), være godkjent av NVE og oppfylle krav til måling og rapportering. Både produksjon ved utvidelse av eksisterende anlegg og produksjon fra nye anlegg kan oppfylle vilkårene for å motta elsertifikater.

Anlegg med byggestart etter 7. september 2009, og vannkraftverk med byggestart etter 1. januar 2004, kvalifiserer for rett til elsertifikater. Anlegg som varig øker sin produksjon med byggestart etter 7. september 2009 kvalifiserer også for rett til elsertifikater for økningen i produksjonen. Anlegg i Norge må settes i drift innen 31. desember 2021 for å ha rett til elsertifikater.

Elsertifikatpliktige er som hovedregel leverandører av elektrisk energi til sluttbrukere. Men i visse tilfeller er sluttbrukere selv elsertifikatpliktige. En elsertifikatberettiget produsent må sende søknad om godkjenning av anlegget til NVE, som forvalter elsertifikatordningen i Norge. I tillegg må produsenten, eller en kontofører som produsenten gir fullmakt, søke om konto i det elektroniske elsertifikatregisteret.

Statnett SF er registeransvarlig for elsertifikatene. Det betyr blant annet at Statnett SF har etablert og drifter elsertifikatregisteret. Statnett SF er ansvarlig for utstedelse og annullering av elsertifikater i registeret. Elsertifikatene utstedes etter at produksjon har funnet sted på grunnlag av faktiske måledata. Elsertifikat utstedes ved at Statnett SF registrerer elsertifikatet på den elsertifikatberettigedes konto. Ordningen avsluttes 1. april 2036 ved annullering av elsertifikater for året 2035.

Elsertifikatloven utfylles av forskrift om elsertifikater av 16. desember 2011 nr. 1398.

Alle elleverandører og visse forbrukere med egen elektrisitetsanskaffelse er pålagt å kjøpe elsertifikater for en bestemt andel av sitt elektrisitetsforbruk. Denne andelen (elsertifikatkvoten) økes gradvis hvert år til 2020, før den reduseres mot 2035. Ordningen avsluttes i Norge i 2036.

Som følge av den myndighetspålagte kvoteplikten oppstår det en etterspørsel etter elsertifikater slik at disse får en verdi. Det er altså myndighetene som har bestemt hvor mange elsertifikater som skal kjøpes, mens det er markedet som bestemmer prisen på elsertifikater og hvilke prosjekter som bygges ut. Produsentene av fornybar elektrisitet vil få en inntekt fra salg av elsertifikater, i tillegg til inntekten fra salg av elektrisitet. Inntekten fra elsertifikatene skal bidra til å gjøre det lønnsomt å bygge nye anlegg med fornybar elektrisitetsproduksjon. Sluttbrukere er med på å bidra til utbyggingen gjennom strømregningen. Rammene for ordningen er regulert i egen lov om elsertifikater.

Elsertifikatmarkedet er basert på en folkerettslig avtale med Sverige. Med et felles elsertifikatmarked gjør Norge og Sverige bruk av en samarbeidsmekanisme under EUs fornybardirektiv (2009/28/EC).  En forutsetning for etableringen av det felles markedet var at elsertifikatplikten i Sverige kan oppfylles ved hjelp av norske elsertifikater og omvendt.

Statlig organisering av elsertifikatordningen

Norges vassdrags- og energidirektorat er forvaltnings- og tilsynsansvarlig under elsertifikatordningen og skal blant annet godkjenne anlegg for tildeling av elsertifikater.

Statnett SF er ansvarlig for det elektroniske registeret (NECS) hvor elsertifikatene utstedes og annulleres.

 

Om energisektoren

Vannkraft

Eierskap i kraftsektoren

Kommuner, fylkeskommuner og staten eier om lag 90 prosent av produksjonskapasiteten i landet.

Norske kommuner og fylker har store verdier investert i kraftbransjen. Kommuner, fylkeskommuner og staten eier samlet sett om lag 90 prosent av produksjonskapasiteten i landet. Staten, ved Nærings- og fiskeridepartementet, eier gjennom Statkraft SF om lag 30 prosent av produksjonskapasiteten. Organisering av Statkraft som statsforetak innebærer at staten er eneeier. Mange selskaper i sektoren har flere eiere og det er stor grad av krysseierskap.

Nett- og produksjonsvirksomhet

De fleste nettselskapene er helt eller delvis eid av en eller flere kommuner. Staten eier omtrent 98 prosent av transmisjonsnettet. Statens eierskap til transmisjonsnettet forvaltes gjennom Statnett SF.

Det er totalt 393 produksjonsselskaper i Norge. Av disse driver 277 med produksjon av kraft alene. De ti største selskapene står for om lag 75 prosent av produksjonsevnen i det norske vannkraftsystemet. Det er over 90 selskaper som driver nettvirksomhet på et eller flere nivåer i Norge, ikke alle har tilknyttede kunder.

Et særpreg ved den norske vannkraftsektoren har vært hjemfallsvilkår for konsesjoner gitt til private etter 1917. Hjemfall innebærer at staten vederlagsfritt overtar vannfall og produksjonsutstyr ved konsesjonstidens utløp. Etter hvert som hjemfallstidspunktet angitt i konsesjonene nærmer seg, vil private kraftverk enten i forkant bli solgt til offentlige selskap, eller hjemfalle til staten på hjemfallstidspunktet. Hjemfallsvilkår har således medført, og medfører fortsatt, en restrukturering av eierskapet til norsk kraftproduksjon.

I 2008 ble det gjort endringer i vassdragslovgivningen for å sikre det offentlige eierskapet til landets vannkraftressurser. Dette innebærer at nye konsesjoner for eiendomsrett til vannfall, samt konsesjon for videre overdragelse av konsederte vannfall, nå bare kan gis til offentlige erververe som statsforetak, kommuner og fylkeskommuner. I tillegg kan slik konsesjon gis til selskaper som er delvis offentlig eid, så fremt det offentlig har minst to tredeler av kapitalen og stemmene i selskapet, og organiseringen er slik at det er et reelt offentlig eierskap. Dette innebærer at private kan eie inntil en tredel av et slikt selskap. Private kan også eie kraftproduksjon som ikke er konsesjonspliktig etter vannfallrettighetsloven, for eksempel vindkraft, solkraft og en del småkraft.

Det er private eierinteresser innenfor alle virksomhetsområdene i norsk kraftsektor; produksjon, overføring og omsetning. De utenlandske eierinteressene er relativt begrenset, men økende. Det er enkelte utenlandske selskaper som har fått omsetningskonsesjon i Norge, i tillegg til at det finnes en god del utenlandske aktører som har investert i norsk vindkraftproduksjon og småkraft.

Verdt å vite om norsk energipolitikk

Målet med norsk energipolitikk er å legge til rette for effektiv, klimavennlig og sikker energiforsyning.

De fornybare energiressursene og den velfungerende energisektoren er konkurransefortrinn for Norge. Energipolitikken skal legge til rette for å modernisere energisystemet og tilpasse virkemidler og rammebetingelser til markeder i stor endring.

Spørsmålet om hvordan det kan skapes en energiforsyning som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv er sentralt i energipolitikken. Utformingen av energipolitikken må på god måte ta hensyn til energiforsyningssikkerheten, klimautfordringene, natur og miljø og verdiskaping. Oppgavene må løses på måter som gir mest mulig verdier for samfunnet, til lavest mulig kostnad.

Fire prioriterte hovedområder for norsk energipolitikk
  1. Styrket forsyningssikkerhet
  2. Lønnsom utbygging av fornybar energi
  3. Mer effektiv og klimavennlig bruk av energi
  4. Næringsutvikling og verdiskaping gjennom effektiv utnyttelse av lønnsomme fornybarressurser.
?

1. Styrket forsyningssikkerhet

Et godt fungerende kraftmarked er avgjørende for forsyningssikkerheten for strøm. I Norge er forsyningssikkerheten i stor grad knyttet til kraftsystemets evne til å kontinuerlig levere strøm til sluttbruker. Kraftsystemet må være i stand til å håndtere variasjonene i strømforbruket over døgnet, året og mellom år.  Vi er avhengig av et sterkt overføringsnett for strøm. Alle viktige samfunnsfunksjoner, næringsliv og husholdninger er avhengige av en pålitelig strømforsyning. Derfor må vi sørge for at strømnettet blir vedlikeholdt og bygget ut for å møte fremtidens utfordringer. Det pågår store investeringer i overføringsnettet nå. Dette bidrar til å styrke forsyningssikkerheten.

Fleksibilitet på produksjonssiden og forbrukssiden er gunstig for forsyningssikkerheten. Det er prissignalene som er avgjørende for hvilke elementer i den kortsiktige fleksibiliteten som blir utnyttet. Driften av kraftsystemet og krafthandelen må så langt som mulig baseres på markedsmessige løsninger. Effektive markeder gir riktige prissignaler om knapphet og overskudd av produksjon, nett og forbruk, og legger til rette for god ressursutnyttelse, innovasjon og forsyningssikkerhet.

Samfunnets krav til forsyningssikkerhet for energi er økende. Samtidig som vi har god tilgang på energi, må vi legge til rette for at den økende etterspørselen etter effekt kan håndteres på en god måte. Myndighetenes reguleringer skal legge til rette for at nye, effektive løsninger kan bidra til forsyningssikkerheten i fremtidens energisystem.

2. Lønnsom utbygging av fornybar energi

Et mål med energipolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av fornybar energi i Norge. Dette bør i størst mulig grad skje i et kraftmarked der kraftproduksjon bygges ut etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet. På den måten kan vi utnytte de fornybare energiressursene våre på en måte som skaper mest mulig verdier for samfunnet, til lavest mulig kostnad.

Den store regulerbare vannkraften vil fortsatt være ryggraden i energisystemet vårt. Vannkraftproduksjon er viktig i et europeisk klimaperspektiv, og gjør at vi opprettholder forsyningssikkerheten i det norske og nordiske kraftsystemet.

Den store regulerbare vannkraften vil fortsatt være ryggraden i energisystemet vårt.

3. Mer effektiv og klimavennlig bruk av energi

Store deler av energiforsyningen vår er allerede basert på fornybare energikilder. Norge har i dag en tilnærmet utslippsfri kraftsektor. Bruk av energi i transport, industri, olje- og gassutvinning og til oppvarming gir imidlertid fortsatt utslipp av klimagasser. Energipolitikken skal bidra til at det utvikles og tilrettelegges for en mer effektiv og klimavennlig bruk av energi.

4. NÆRINGSUTVIKLING OG VERDISKAPING GJENNOM EFFEKTIV UTNYTTELSE AV LØNNSOMME FORNYBARRESSURSER

 Fornybarnæringen i Norge utgjør en viktig næring. Næringen sysselsetter om lag 20 000 i hele landet, inkludert nettvirksomheten. Leveransene av fornybar energi er grunnleggende for  utviklingen

i annen industri og næringsliv. Vannkraften har i over hundre år lagt grunnlaget for industriutviklingen og norsk velferd. Fornybarnæringen vil fortsette å være en sentral næring i den videre overgangen til mer klimavennlig energibruk i Norge og Europa.

Energipolitikken skal legge til rette for at vi kan videreutvikle og fortsatt dra nytte av konkurransefortrinnene de fornybare energiressursene gir oss. Velfungerende markeder skal gi effektiv utnyttelse av lønnsomme fornybarressurser som gir grunnlag for næringsutvikling og verdiskaping. Den regulerbare vannkraften, utstrakt bruk av elektrisitet til mange formål og en tidlig markedsomlegging av kraftsektoren gir fortrinn i et Europa som skal gå i samme retning.

Den gode tilgangen til fornybar kraft har lagt grunnlaget for en betydelig energiforedlende industri i Norge. Dette er et godt utgangspunkt for utviklingen av nye markeder med energitjenester, ny teknologi og nye energiintensive produkter. Vi må fortsette å ta kraften i bruk, og vi skal bruke den mest mulig effektivt.

Stortingsmeldingen om energipolitikken: Meld. St. 36 (2020-2021) Energi til arbeid - langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser

Energiforsyningens utvikling i Norge

Det moderne Norge ble bygd og industrialisert gjennom at vi klarte å ta i bruk elver og fossefall til kraftproduksjon.

Historien om tilgang på energi i Norge er i stor grad en historie om økonomisk vekst og økt levestandard for folk flest. Rundt 1900 var elektrisitet sett på som en luksusvare og hadde liten utbredelse sammenliknet med andre energikilder. Mesteparten av befolkningen brukte fortsatt parafin- og gasslamper, talg- og stearinlys som belysning og ved, torv, kull og koks til oppvarming.

Historien om tilgang på energi i Norge er i stor grad en historie om økonomisk vekst og økt levestandard for folk flest.

Fra midten av 1800-tallet vokste det frem relativt store gassnettverk i de største byene som ble brukt til belysning på gateplan og i store bygg. Gassverkene, som baserte seg på gassifisering av kull og koks, økte i popularitet og ble etablert i perioden 1848 (Christiania) til 1913 (Lillehammer). Etter hvert økte bruksområdene, og Bergens Gassverk ble landets største. I 1954 leverte de gass til 44 914 apparater som hovedsakelig varmet opp vann og kokeplater. Gassverkene var en viktig del av norsk energiforsyning svært lenge, og det var i Oslo og Bergen de var i virksomhet lengst. Gassverkene i disse byene ble lagt ned i henholdsvis 1978 og 1984.

Allerede rundt århundreskiftet ble elektrisitetsverkene en sterkere konkurrent for gassen. De første elektrisitetsverkene ble etablert i privat regi og ofte til industrielle formål. Det var i denne perioden at norsk industriell utvikling skjøt fart. I 1930 var energibruken i den kraftintensive industrien nesten 6 TWh, dvs. ¾ av all norsk elektrisitetsbruk.

Elektrisitet ble etter hvert anerkjent som et fellesgode, spesielt i byene. Bruken av koks, kull og ved til oppvarming og matlaging førte til store miljøbelastninger og dårlig luftkvalitet i byene. Hammerfest var den første byen til å vedta kommunal elektrisitetsforsyning i 1890, og frem mot århundreskiftet sto flere kommunale elektrisitetsverk ferdige. Oslo fikk sitt i 1892, mens Bergen og Trondheim fulgte etter i 1900 og 1901. De første verkene var gjerne dampdrevne og ble fyrt med kull. I starten var formålet med elektrisiteten først og fremst gatebelysning, men privilegerte kunder kunne også abonnere på strøm til bue- og glødelampene sine.

Etter hvert kom også kravene om at flere mennesker og større deler av byene måtte få tilgang til elektrisitet. Med dette økte både produksjonen og forbruket, og vannkraften ble i økende grad tatt i bruk. Utover 1920- og 30-tallet fikk elektrisiteten stadig flere bruksområder. Apparater som strykejern, kokeplater og varmeovner fikk større utbredelse, noe som gjorde arbeidet i hjemmet veldig mye enklere.

Utover 1920- og 30-tallet fikk elektrisiteten stadig flere bruksområder.

Tilgangen til elektrisitet i Norge var i høy grad avhengig av hvor man bodde. I 1945 hadde nesten alle boliger i Oslo, Akershus og Bergen tilgang til elektrisitet, mens bare 42 prosent av innbyggerne i Nordland og Troms hadde strøm i hjemmene sine.

Etter krigen vokste både utbyggingsraten og forbruket i en forrykende fart, både i hjemmene og i industrien. I 1960 hadde tilnærmet alle, unntatt en liten andel i Finnmark, tilgang til strøm i hjemmene sine. Strømmen ble brukt til elektriske apparater og til oppvarming, men oljefyring og ved var fortsatt populære oppvarmingskilder.

Norsk energibruk

Norsk natur

Hva påvirker energibruken?

Energibruken i Norge påvirkes av en rekke forhold. Årlige variasjoner i energibruken skyldes gjerne svingninger i værforhold og i priser på energi og energiintensive varer og tjenester. Mer langsiktige utviklinger har sammenheng med befolkningsvekst og demografisk utvikling, og nivå og sammensetning på den økonomiske veksten.

Befolkning

Befolkningsutviklingen påvirker energibruken både direkte og indirekte. En større befolkning betyr at samlet etterspørsel etter energitjenester fra husholdningene øker, både til transport, oppvarming og elektrisk utstyr. Jo flere mennesker i landet, desto større blir også arbeidsstyrken, og produksjonen av varer og tjenester. Dette øker behovet for kontorer, butikker, varehus, kafeer og produksjonslokaler, som også bidrar til å øke energibehovet. Flere mennesker krever også flere skoler, barnehager og helsetjenester, som bruker energi til oppvarming og utstyr.

Også sammensetning og spredning av befolkningen har betydning for energibruken. Urbanisering innebærer typisk at flere bor i leiligheter, noe som betyr mindre boareal og dermed lavere oppvarmingsbehov per person. Energibehovet til transport blir også mindre ved sentralisering som følge av kortere reiseavstander og økt bruk av kollektivtransport, gåing og sykling. Kompakte byer medfører gjerne også en mindre energiintensiv næringsstruktur med flere tjenesteytende næringer.

Økonomisk vekst

Økt økonomisk aktivitet gir økt etterspørsel etter varer og tjenester. Dette øker behovet for energi, både til produksjon av varer og tjenester, og til transport av personer og varer. Selv om sammenhengen mellom økonomisk vekst, befolkningsutvikling og etterspørsel etter energi har blitt svakere de siste årene, vil aktivitetsnivået i norsk økonomi fortsatt ha stor betydning for utviklingen i energibruken over tid.

Næringsstruktur

Økonomien består av en rekke sektorer og næringer som varierer i sin bruk av energi. Industrien er for eksempel generelt mer energiintensiv enn tjenesteytende næringer. Utviklingen i sektorsammensetningen, eller næringsstrukturen, i den norske økonomien vil derfor påvirke utviklingen i energibruk i Norge.

Teknologi

Virkningen av teknologisk fremgang på energibruken er sammensatt. Ny teknologi kan bidra til å dempe veksten i energibruken gjennom effektivisering, eller til å øke energibruken gjennom introduksjon av nye maskiner og apparater som bruker energi. For økonomien som helhet utgjør teknologisk fremgang en vekstimpuls. Generell teknologisk fremgang er en av de viktigste drivkreftene bak produktivitetsvekst, som igjen driver økonomisk vekst og energibruk. Teknologisk fremgang vrir også produksjonen mot kapitalintensive næringer som generelt er relativt intensive i bruken av energi. Virkningen av teknologisk fremgang kan dermed gi økt energibruk, selv om energien brukes mer effektivt.

Energipriser

Energipriser påvirker både sammensetningen og omfanget av energibruken. En økning i prisen på én energibærer kan gi både redusert forbruk av denne energibæreren og økt etterspørsel etter andre energibærere. Muligheten til å redusere forbruket og til å ta i bruk andre energibærere er på kort sikt imidlertid begrenset av tilgjengelig teknologi. Relativt sterke prisendringer over lengre tid må til for å gjøre det lønnsomt å redusere energibruk eller skifte energibærere. Høyere strømpriser fører ikke umiddelbart til utskifting av et lite effektivt kjøleskap eller installasjon av en varmepumpe.

Økte energikostnader trekker isolert sett i retning av lavere etterspørsel og produksjon av varer og tjenester. De energiintensive delene av næringslivet blir mindre lønnsomme og arbeidsintensive næringer, som tjenesteyting, vil relativt sett øke i lønnsomhet. Økte energipriser kan derfor på sikt gi en mindre energiintensiv næringsstruktur og redusere det totale energibehovet.

 

Utviklingen i energibruken

Mesteparten av veksten i energibruken siden 1990 fant sted før årtusenskiftet. Frem til 1999 vokste energibruken jevnt over i alle sektorer av fastlandsøkonomien. Etter dette har veksten i energibruken i husholdningene flatet ut, og energibruken i industrien gått ned.

Endelig energiforbruk

Oppdatert: 24.08.2021

Utvikling i sluttbruket av energi, 1990: 185 TWh; 2020: 211,5 TWh

Kilde: SSB

Skriv ut figur Last ned grunnlag Endelig energiforbruk Last ned PDF Last ned som bilde (PNG)

Endelig energiforbruk – Utvikling i sluttbruket av energi, 1990: 185 TWh; 2020: 211,5 TWh

Særlig to faktorer forklarer energibruksutviklingen i Norge. Økonomien som helhet har skiftet mot mindre energiintensive aktiviteter, der det kreves mindre energi per produsert enhet. Tjenesteytende næringer har vokst, og industrisektorens andel av økonomien har blitt relativt mindre.

Samtidig har det skjedd en effektivisering av energibruken. Teknologisk utvikling i retning av mer energieffektive maskiner og apparater, overgang fra fossile energikilder til elektrisitet, og målrettede tiltak for å forbedre energieffektiviteten i bygg og industri har trolig bidratt til lavere vekst i energibruken.

Veksten i økonomien generelt, og i det private konsumet spesielt, har medført økende energibruk knyttet til transport av personer og varer. I motsetning til øvrige sektorer har energibruk til transport vokst jevnt siden 1990. Energibruken i transport var ca. 30 prosent høyere i 2020 enn i 1990. Samlet sett har utviklingen de siste årene ført til at den norske økonomien gradvis har blitt mindre energiintensiv. Energiintensiteten til norsk økonomi har sunket med over 40 prosent fra 1990 til 2022. Dette kan tyde på at vi har blitt mer energieffektive i årene som har gått.

Energibruken i ulike sektorer

En stor del av energien som brukes i Norge er elektrisitet. Norge har en stor kraftintensiv industri, og elektrisitet blir i stor grad benyttet til oppvarming av bygninger og tappevann. Samtidig brukes det mye fossilt drivstoff, særlig til transportformål og i anleggs- og landbruksmaskiner.

I 2020 var det norske netto innenlandske forbruket av energi på 211 TWh. Som det fremgår av figuren under er industri og bergverk og transportsektoren med høyest energibruk, etterfulgt av tjenesteytende næringer og husholdninger. Øvrige sektorer som bygg- og anleggssektoren, landbruk og fiske, utgjør en liten andel av energibruken. Dette bildet har ikke endret seg mye siden 1990 selv om energibruken har økt i perioden.

Netto innenlandsk energibruk uten råstoff, 2020

Last ned som bilde (PNG)

Sammensetning av energibruken i Norge. Sluttbruk av energi. 211 TWh i 2020. Kilde: SSB

Som figuren også viser, er elektrisitet den dominerende energibæreren, etterfulgt av petroleumsprodukter. Elektrisitet dominerer energibruken i industri, husholdninger og tjenesteytende næringer, mens petroleumsprodukter utgjør en stor del av energibruken i sektorer med mye transport og maskinbruk. Fjernvarme og gass utgjør en liten del av energibruken, men har de siste årene økt. Forbruket av fjernvarme har tiltatt særlig i tjenesteytende næringer og husholdninger, mens industrien og i transportsektoren har sett en økning i bruken av gass. Disse energibærerne har blant annet erstattet fyringsolje til oppvarming og kull, koks og tyngre petroleumsprodukter i industriprosesser.

Industri

Industrien står for den største andelen av sluttbruket, nærmere 69 TWh i 2020. Industrien omfatter mange forskjellige typer næringer med ulike energibehov, men energibruken i sektoren reflekterer i stor grad Norges utstrakte bruk av elektrisitet.

I 2020 var om lag 64 prosent av energibruken innenfor industri og bergverk elektrisitet. Den høye elektrisitetsandelen skyldes i stor grad at aluminiumsproduksjon, som bruker mye energi, nesten utelukkende anvender elektrisitet som energikilde. Produksjon av øvrige metaller, kjemiske råvarer og sement har et større innslag av andre energikilder, særlig gass, kull og koks, mens treforedling bruker en del biomasse i tillegg til mye elektrisitet.

Strukturelle endringer i økonomien har medført en nedgang i industriens andel av energibruk. Flere energiintensive bedrifter og anlegg har blitt lagt ned, samtidig som aktiviteten i andre deler av industrien har tiltatt. Disse strukturelle endringene og introduksjon av mer energieffektiv produksjonsteknologi har ført til lavere energibruk. Samtidig har verdien av produksjonen økt, noe som gjør at norsk industri i dag produserer større verdier per energienhet enn i 1990.

Sammensetningen av energibærere har som følge av de strukturelle endringene også endret seg. Produksjon av aluminium og kjemiske råvarer, som anvender mye elektrisitet og gass, har økt, mens treforedlingsaktiviteter, som anvender særlig biobrensel, og produksjon i jernverk, som anvender mye kull og koks, er redusert. Elektrisitet, fjernvarme og gass utgjorde følgelig alle en større andel av energibruken i industrien i dag enn i 1990, mens andelen kull, koks og olje var lavere. Andelen biobrensel og avfall er uendret.

Tjenesteytende næringer

Tjenesteytende næringer sto i 2020 for om lag 16 prosent av sluttbruket av energi i Norge. Det meste av denne energibruken skjer i bygg, og går til oppvarming av bygninger og tappevann, belysning og drift av elektrisk utsyr.

Husholdninger

Energibruken i husholdningene var 46 TWh i 2020 og sto for 22 prosent av det norske sluttbruket av energi. Energibruken i husholdningene har mange likhetstrekk med energibruken i tjenesteytende næringer. I begge sektorer står oppvarming, belysning og drift av elektrisk utstyr for en stor del av energibruken. Også i husholdningene er elektrisitet den vanligste energikilden.

Transport

Energibruken i transportsektoren var 52 TWh i 2020, og utgjorde dermed om lag 24 prosent av sluttbruk av energi.  Petroleumsprodukter sto for mesteparten av energibruken i transportsektoren.

Andre sektorer

Den resterende energibruken utgjorde 12 TWh i 2020, eller om lag 5  prosent av sluttbruket av energi. Den fordeler seg på fiske, landbruk og bygg og anlegg. I alle disse sektorene brukes en stor del av energien til maskiner, redskaper og fartøy som ikke er fanget opp under omtalen av transport. Det meste av dette er fossile drivstoff. Petroleumsprodukter utgjør dermed en relativt stor andel av energibruken i disse tre sektorene.

EU-lovgivning

Snø og fjell

EØS-avtalen og norsk energipolitikk

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre energimarked.

EUs regelverk for det indre energimarkedet har økt i omfang, detaljeringsgrad og innslag av overnasjonalitet de senere årene. Regelverket påvirker oss direkte gjennom EØS-avtalen, men også indirekte gjennom virkninger på det europeiske energimarkedet – vårt viktigste eksportmarked for olje, gass og elektrisitet.

I utgangspunktet var EUs energipolitikk hovedsakelig konkurransepolitikk anvendt på energiområdet. Dette var også utgangspunktet for EØS-avtalen da den ble fremforhandlet på begynnelsen av 1990-tallet. På det tidspunktet var det vedtatt ni rettsakter på energiområdet (forordninger og direktiver), som ble tatt inn i EØS-avtalen. EØS-avtalen nevner energi kun i artikkel 24, under EØS-avtalens del om det frie varebytte.

EUs energipolitikk omfatter mer enn det som dekkes av EØS-avtalen. Dette ble tydeliggjort i Lisboa-traktaten fra 2009, der EU for første gang fikk en egen traktatbestemmelse om energi (artikkel 194). Artikkelen trekker opp målsetninger knyttet til energimarkedets virkemåte, forsyningssikkerhet, energieffektivisering, fornybar energi og infrastruktur. Det fastslås samtidig at medlemslandene har rett til selv å bestemme over ressursutnyttelse og energimiks.

I dag omfatter EØS-avtalen om lag 96 rettsakter på energiområdet. De fleste av de opprinnelige rettsaktene er erstattet av nye. Flere rettsakter er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. På EU-siden er ytterligere flere under revisjon og utarbeidelse som ledd i målsetningene under energiunionen (Les mer om EUs energiunion her.)

EØS-avtalen - Indre marked

EØS-avtalen gjør Norge til en del av det europeiske indre marked som i dag dekker 30 land med rundt 500 millioner innbyggere. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 og innebærer

  • fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer;
  • like regler og krav til varer og tjenester når det gjelder helse og sikkerhet, miljøvern og forbrukerinteresser;
  • felles konkurranseregler, regler for offentlige innkjøp og regler for statsstøtte, for å sikre like og rettferdige konkurransevilkår mellom bedriftene i hele EØS-området slik at EØS-landene sammen fremmer økonomisk vekst og nye og bedre jobber;
  • samarbeid på andre områder, først og fremst programsamarbeid om blant annet forskning, utdanning, miljøvern, forbrukerpolitikk, informasjonsteknologi, kultur, sosialpolitikk, likestilling, turisme og om politikk for små og mellomstore bedrifter
Bilde av rasteplass ved Osensjøen
Kilde: OED

 

Hvordan jobber vi med EØS-saker i Norge?

EFTA-sekretariatet gjennomgår ukentlig regelverksforslag som vedtas i EU. Forslagene som anses for å høre inn under EØS-avtalens virkeområde sendes over til EFTA-statene for vurdering.

I Norge er det utredningsinstruksen  som angir rammene for den videre behandlingen av regelverksforslag fra Kommisjonen. Forslagene skal sendes på høring av fagdepartementet, dersom forslaget kan ha vesentlig betydning for Norge. Det skal utarbeides EØS-notat for alle rettsakter som er til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Fagdepartementet vurderer om rettsakten er EØS-relevant. Berørte departementer skal involveres, og viktige EØS-saker skal behandles i regjeringen. Dersom det forventes at regelverksforslaget vil ha vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger, skal det gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse.

Etter at Kommisjonens forslag er vedtatt i Rådet og av EU-parlamentet, må det arbeides sammen med de andre EFTA-landene og EU-siden for å oppnå enighet om et EØS-komitévedtak. Det kan være aktuelt å be om spesielle tilpasninger i EU-regelverket når det skal få virkning for Norge. Dette må både EFTA-landene og EU være enige i. Dette følger av EØS-avtalen artikkel 93. Etter at et EØS-komitévedtak er fattet, blir EU-regelverket en del av samarbeidet under EØS-avtalen, og det blir bindende for EFTA-landene.

Etter Grunnloven § 26 annet ledd skal Stortinget samtykke til inngåelse av alle internasjonale avtaler av særlig viktighet, samt alle avtaler som krever lovendring eller annen beslutning av Stortinget. EØS-komitévedtak om innlemmelse av regelverk i EØS-avtalen kan være en slik internasjonal avtale, som Stortinget må samtykke til.  I så fall må det tas konstitusjonelt forbehold ved EØS-komitévedtaket. Det innebærer at EØS-komitevedtaket ikke får virkning i Norge før Stortinget har gitt sitt samtykke; se EØS-avtalen artikkel 103. I slike tilfeller må det utarbeides en samtykkeproposisjon, som må fremmes for Stortinget. Underveis i prosessen kan det også være aktuelt å orientere Stortinget om arbeid med EU-regelverk som det tas sikte på å innlemme i EØS-avtalen, gjennom Stortingets europautvalg.

Når EØS-komitévedtaket trer i kraft, må norsk rett bringes i samsvar med EU-regelverket og EØS-komitévedtaket. Nødvendige regelverksendringer må identifiseres, og det må utarbeides høringsnotat. Forskrifter og eventuelle lovendringer må deretter vedtas.

Et bærekraftig og sikkert energisystem

Fjell og fjord

Avgifter og kvoteplikt

I Norge er om lag 85 prosent av utslippene av klimagasser underlagt avgift eller kvoteplikt. Det meste av dette gjelder bruk av fossile energikilder.
Hvordan virker kvoter og avgifter?

Utslipp av klimagasser og annen forurensning er ofte nært knyttet til bruk av fossil energi. I et uregulert marked vil ikke miljøkostnadene ved utslipp reflekteres i prisen på energi. Aktørene som står for utslippene stilles dermed ikke overfor de totale kostnadene aktiviteten påfører samfunnet. Det fører til overforbruk av fossil energi.

Riktige utformede avgifter retter opp dette ved å endre prisen på bruk av fossil energi slik at den reflekterer samfunnets kostnader ved bruken av energien. Dette endrer produksjons- og forbruksmønstre over tid og bidrar til at ny teknologi utvikles og blir tatt i bruk. Kvotehandelssystem for utslippsrettigheter har tilsvarende virkning.

CO2-avgifter og kvotesystemet

I Norge er om lag 85 prosent av utslippene av klimagasser underlagt kvoteplikt, avgift eller begge deler. Det meste av dette gjelder bruk av fossile energikilder.

Utslipp av klimagasser i det meste av landbasert industri, petroleumsvirksomhet og luftfart (innad i Europa) er omfattet av EUs kvotesystem. Kvoteprisen er på rundt 1000 kroner per tonn CO2-ekvivalenter i 2023. Kvoteprisen har siden 2018 økt betydelig. Kvotepliktige utslipp fra petroleumssektoren og innenriks luftfart er i tillegg ilagt CO2-avgift.I 2023 er avgiftssatsene henholdsvis 761 og 649 kroner per tonn CO2.

I ikke-kvotepliktig sektor varierer avgiftsnivået. Det generelle avgiftsnivået for ikke-kvotepliktige utslipp er på 952 kroner per tonn CO2 i 2023. Noen få næringer er imidlertid fritatt for CO2-avgift eller ilagt redusert sats, herunder blant annet fiske og fangst i fjerne farvann (fritatt) og veksthusnæringen (redusert sats). Andre klimagasser enn CO2 utgjør også en relativt stor andel av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor, og disse utslippene er i ulik grad ilagt avgift.

Kvotesystemet påvirker strømprisene i Norge siden vi handler strøm med resten av Europa, hvor mye av kraften fortsatt produseres gjennom bruk av fossile energikilder. Økte kostnader for fossil kraftproduksjon i Europa som følge av kvotesystemet vil presse kraftprisen i Europa opp, og dermed påvirke norske priser. Se her for mer informasjon om hvordan kraftmarkedet fungerer.

AVGIFT PÅ ELEKTRISK KRAFT

Avgiften gjelder levering av elektrisk kraft til sluttbruker og innkreves av nettselskapene. I 2023 er forbruksavgiften på 15,84 øre/kWh. Det er unntak for avgiftsplikt for enkelte industriprosesser (kjemisk reduksjon og elektrolytiske, metallurgiske og mineralogiske prosesser), veksthusnæringen, fremdrift av skinnegående transportmidler og husholdninger og offentlig sektor i deler av Troms og Finnmark fylke. Øvrig industri, bergverksdrift, landanlegg for petroleumsvirksomheten, fjernvarmeproduksjon, skip i næring, produksjon og omforming av energiprodukt og næringsvirksomhet i  deler av Troms og Finnmark betaler redusert sats på 0,546 øre per kWh. Fra 2023 betaler datasentre full sats. I tillegg er det påslag på nettariffen for husholdningsbruk på 1 øre/kWh og for andre sluttbrukere på 800 kroner/år per målepunkt-ID. Midlene tilføres Klima- og energifondet, som forvaltes av Enova.

For mer informasjon om avgifter, se her.

 

 

Energibruk i bygg

Bygg står for ca. 40 prosent av energibruken i Norge. Utviklingen av energibruk i bygg er derfor en viktig del av det norske energisystemet. Reguleringer, støtteordninger, merkeordninger og andre informasjonsvirkemidler er en del av virkemiddelapparatet som skal bidra til mer effektiv bruk av energi i bygg.

Byggteknisk forskrift (TEK)

I Norge er det lang tradisjon med å stille krav til bygg og det har vært energikrav til nye bygg siden 1949. Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvaret for å fastsette kravene i byggteknisk forskrift.

Byggteknisk forskrift regulerer i hovedsak nye bygg og omfattende ombygninger. Byggteknisk forskrift trekker opp grenser for det minimum av egenskaper et bygg må ha for å kunne oppføres lovlig. Her stilles det blant annet krav til bygningers energibruk. Nye bygg utgjør om lag 1-2 prosent av bygningsmassen per år. Samtidig skal nye bygg stå lenge, og energikravene legger derfor føringer for energibruken i mange år fremover. Energikravene har blitt revidert og skjerpet en rekke ganger, senest 1. januar 2016.

I Norge er det lang tradisjon med å stille krav til bygg og det har det vært energikrav til nye bygg siden 1949.

Utfasing av oljefyring

I 2020 ble det forbudt å bruke mineralolje til oppvarming av bygg. Tradisjonelt har oljefyring vært en utbredt lokal energiløsning, og har fungert i et godt samspill med kraftsystemet. Høye avgifter og signaler om at det vil bli forbudt å bruke fossil olje til oppvarming av bygninger bidro til en betydelig omlegging av energibruken i bygg i forkant av forbudet. Fossile energikilder i bygg er i stor grad faset ut til fordel for elektrisitet, fjernvarme og bioenergi.

Fra et energisystemperspektiv er det gunstig å finne nye varmeløsninger som ikke belaster kraftsystemet vinterstid.

Tilknytningsplikt til fjernvarme

For å bygge ut fjernvarme i et område, er det nødvendig at mange kunder er tilknyttet fjernvarmenettet, ettersom kostnadene per kunde synker med økt utnyttelse av kapasiteten. Tilknytningsplikt er et verktøy kommunen har for å tilrettelegge for fjernvarme. Kommunene kan bestemme at nye bygg skal være tilknyttet til fjernvarme i områder der det er gitt konsesjon for fjernvarme.

Olje- og energidepartementet har i samarbeid med Kommunal- og distriktsdepartementet gitt ut en veileder til kommunene om bruk av tilknytningsplikten for fjernvarme. I veilederen blir det understreket at kommunene selv har stor frihet til å tilpasse bruken av tilknytningsplikten, for eksempel ved å bestemme hvilke typer bygg som skal tilknyttes fjernvarme og i hvilke områder. Det er fjernvarmeselskapets ansvar å gi et godt informasjonsgrunnlag til kommunen i forkant av beslutninger om tilknytningsplikt og bidra aktivt til effektivt planarbeid i kommunen.

Energimerking av bygg

I Norge ble det fra 1. juli 2010 et krav om at alle boliger og bygg som oppføres, selges eller leies ut må ha en energiattest. Energimerkeordningen skal bidra til mer kunnskap og oppmerksomhet om energibruken i bygningsmassen. Det ble også obligatorisk med energivurdering av større varme- og klimaanlegg for å stimulere til gode rutiner for drift og ettersyn av anleggene. Boligeiere kan velge å energimerke boligen gratis på internett, mens yrkesbygg og nybygg må energimerkes av eksperter.

Bokstaven er en karakter på byggets energibehov, og fargen vurderer energikilden

Oppvarmingskarakteren (fargeskalaen) i energimerket forteller i hvor stor grad en bygning kan varmes opp (romoppvarming og varmtvann) med andre energivarer enn fossilt brensel og strøm.

Energikarakteren går fra A (svært energieffektiv) til G (lite energieffektiv). Karakteren gir en samlet vurdering av bygningens energibehov, det vil si antall kWh som bygningen eller boligen trenger per kvadratmeter for normal bruk. Standardverdier for blant annet personbelastning, innetemperaturer og klima legges til grunn. Energikarakteren er basert på en beregning av byggets behov for levert energi, og uavhengig av faktisk målt energibruk. Bygninger etter byggeforskriftene fra 2010 vil normalt få karakter C, mens eldre bygninger med dårligere energiytelse, og som ikke har gjennomført oppgraderinger, vil få dårligere karakterer. Lavenergibygninger og passivhus med effektive varmesystemer vil kunne oppnå karakterene A eller B.

Økodesign og energimerking av produkter

Reglene for økodesign og energimerking fremmer en mer energieffektiv og miljøvennlig utforming av produkter. NVE fører tilsyn med om kravene til økodesign og energimerking overholdes. EU vedtok i 2017 å oppdatere energimerket og energietiketten for å gjøre den enklere å forstå. Endringene innebærer blant annet ny karakterskala som går fra A til G uten videre oppdeling. Det vil si at karakterene A+ til A+++ forsvinner på sikt.

Du kan lese mer om økodesign og energimerking av produkter her.

Merkeordninger og minstekrav

Generelt om økodesign og energimerking for energirelaterte produkter

Reglene for økodesign og energimerking fremmer en mer energieffektiv og miljøvennlig utforming av produkter. NVE fører tilsyn med om kravene til økodesign og energimerking overholdes. EU vedtok i 2017 å oppdatere energimerket og energietiketten for å gjøre den enklere å forstå. Endringene innebærer blant annet ny karakterskala som går fra A til G uten videre oppdeling. Det vil si at karakterene A+ til A+++ forsvinner på sikt.

Energimerking av produkter

Energimerkingens formål er å gi forbrukerne lett gjenkjennelig og sammenlignbar informasjon, som gir grunnlag for å velge de mest energieffektive produktene. Produktene får karakter etter hvor energieffektive de er, ut ifra en skala, der A er best og G er dårligste karakter. Regelverket stiller informasjonskrav til produsenter og leverandører, mens forhandlerne (butikkene) har krav om å plassere energimerkingen godt synlig på en energietikett. Krav om energimerking av produkter gjelder i butikker, nettbutikker og for reklame. Du kan finne mer informasjon på NVEs hjemmesider.

I 2021 fikk følgende produktgrupper de nye «reskalerte» energietikettene: Kjøleskap og frysere til husholdningsbruk, vaskemaskiner og kombinerte husholdningsvaskemaskiner/-tørketromler, oppvaskmaskiner, tv og elektroniske skjermer og lyskilder.

Økodesign

Økodesigndirektivet stiller krav om energieffektiv og miljøvennlig utforming av energirelaterte produkter som skal omsettes i EUs indre marked. Direktivet retter seg mot produsenter/importører og omfatter produkter som benyttes blant annet innen husholdningssektoren, tjenesteytende sektor og industrisektoren. Dersom bestemte krav til blant annet energieffektivitet og miljøvennlig utforming er oppfylt, får produktet bære CE-merket - som er inngangsbilletten til EUs indre marked. Økodesignkravene er ment å fjerne de minst energieffektive produktene fra markedet og redusere miljøbelastningen i alle livsfaser til et energirelatert produkt.

På samme måte som under energimerkeforordningen, utarbeider EU produktspesifikke regler løpende under økodesigndirektivet. Økodesignkrav vil i økende grad omfatte krav knyttet til sirkulærøkonomi, blant annet krav om holdbarhet, materialeffektivitet, ombruk samt mulighet for reparasjon og resirkulering. Flere av de produktene som er omfattet av økodesignkrav er også omfattet av energimerkekrav.

Opprinnelsesgarantier

Opprinnelsesgarantier er en merkeordning for elektrisitet for å vise strømkunden at en mengde kraft er produsert fra en spesifisert energikilde. Opprinnelsesgarantier ble introdusert i fornybardirektiv I (2001/77/EF). Alle produsenter av fornybar elektrisitet har rett til å søke om å få utstedt opprinnelsesgarantier. Bestemmelsen om opprinnelsesgarantier ble videreført i fornybardirektiv II (2009/ 28/EF), der også fornybar varme og kjøling ble omfattet.

En opprinnelsesgaranti er et bevis på at det er produsert en megawattime (MWh) elektrisitet fra en spesifisert energikilde.

Opprinnelsesgarantier er omsettelige og et anlegg som er godkjent for opprinnelsesgarantier er godkjent i fem år, deretter må anlegget godkjennes på nytt. Flere europeiske land, inkludert Norge gjennom Statnett, er medlem i AIB som sikrer at det blir ført oversikt over kjøp og salg av opprinnelsesgarantier, samt gjør det lettere å handle opprinnelsesgarantier på tvers av landegrenser. I Norge fører Statnett registeret, og NVE fører tilsyn med opprinnelsesgarantiordningen. Opprinnelsesgarantier utgjør ikke en støtte som kan sies å utløse utbygging av ny produksjon, men kan brukes i markedsføring. Noen land, herunder Norge, har lagt til rette for å bruke opprinnelsesgarantier i varedeklarasjon av strøm. Krav til at el-leverandører skal oppgi produksjonsmiks i en varedeklarasjon følger av EUs elmarkedsdirektiv (2009/72/EC). Det er ingen krav fra EUs side om å bruke opprinnelsesgarantiene i denne sammenheng. For eksempel kan man bruke produksjonsstatistikken til varedeklarasjon.

Energiforskning

Forskning, utvikling og demonstrasjon er viktig for å øke verdiskapingen fra energinæringen og for å bidra til en mest mulig effektiv og miljøvennlig utnyttelse av de norske energiressursene.
Målene med forskningsinnsatsen er å
  • Bidra til langsiktig kunnskaps- og teknologiutvikling.
  • Fremme konkurransedyktighet og økt verdiskaping i energinæringen.
  • Bidra med teknologi og løsninger som legger til rette for et lavutslippssamfunn innen 2050.

Offentlig støtte til forskning og innovasjon i næringslivet skal utløse prosjekter og teknologisatsinger som ellers ikke ville blitt realisert. Norge har sterke forskningsmiljøer og en betydelig industriell virksomhet som bygger på utnyttelse av våre energiressurser.

Energi21

Energi21 ble etablert av Olje- og energidepartementet i 2008 og er den nasjonale strategien for forskning, utvikling, demonstrasjon og kommersialisering av ny klimavennlig energiteknologi.

Energi21 favner hele energisektoren, bidrar til samordning og økt engasjement i næringslivet for energiforskning, og gir råd til myndighetene om innretningen av offentlige forskningsbevilgninger. Energi21 har et permanent styre med representanter fra energi- og leverandørbedrifter, bransjeforeninger, forsknings- og utdanningsmiljøer og myndigheter. Sekretariatet er lagt til Norges forskningsråd.

Energi21-strategien ble revidert i 2022. Den femte nasjonale forskningsstrategien anbefaler en vekst i satsingen på ny energiteknologi og en prioritering av åtte satsingsområder, hvorav to løftes og styrkes spesielt. De to områdene som løftes spesielt er «Integrerte og effektive energisystemer» og «Energimarkeder og regulering». Satsingsområdet «Integrerte og effektive energisystemer» er bærebjelken i samfunnets grønne omstilling. Det har stor betydning for fremtidig forsyningssikkerhet, integrasjon av klimavennlige løsninger og samfunnets evne til verdiskaping. Satsingsområdet «Energimarkeder og regulering» omfatter problemstillinger innen samfunnsvitenskap, markedsdesign, juridisk tematikk og regulering. I tillegg prioriteres seks mer teknologiorienterte satsingsområder:

  • Havvind
  • Hydrogen
  • Solenergi
  • CO2-håndtering
  • Batterier
  • Vannkraft

 

I følge Energi21 strategien har samtlige satsingsområder stort potensial for verdiskaping og økt ressursutnyttelse samt videreutvikling av en leverandørindustri mot nasjonale- og internasjonale energimarkeder. Satsingsområdene og tilhørende anbefalinger fra Energi21 er nærmere omtalt i hovedrapporten: Energi21.

Forskningsrådet

Norges forskningsråd forvalter det meste av de offentlige forskningsmidlene på energiområdet. Midlene fordeles til ulike programmer og støtteordninger som tematisk dekker hele energiområdet, inklusive effektiv energibruk, fornybar energi og CO2-håndtering. Programmene har virkemidler som dekker langsiktig, grunnleggende forskning, anvendt forskning, teknologiutvikling, småskala pilotprosjekter samt samfunnsfaglig forskning. Det offentlige støtter grunnleggende forskning med 100 prosent. For prosjekter lenger ut i innovasjonskjeden må det private bidra med minst 50 prosent egenfinansiering.

De viktigste satsingene på energiområdet er programmet ENERGIX og Forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME).

Forskningsprogrammer

ENERGIX

ENERGIX, støtter forskning på fornybar energi, effektiv energibruk, miljøvennlig energi i transport, et bærekraftig energisystem og energipolitikk. ENERGIX er et av de mest næringsrettede forskningsprogrammene i Norges forskningsråd. Programmet omfatter ikke bare energisektoren, men også energirelatert forskning og utvikling innenfor bygg, transport, industri, maritim sektor og landbruk. Om lag 80 prosent av prosjektene i programmets portefølje har enten ledelse eller deltakelse fra norsk næringsliv og industri. Flere hundre ulike bedrifter deltar i pågående ENERGIX-prosjekter. Den sterke deltakelsen fra bedrifter sikrer at forskningsprosjekter som støttes har relevans og nytte for næringslivet.

FME

Forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME) ble vedtatt opprettet i 2008 som en oppfølging av klimaforliket i Stortinget. Formålet med ordningen, som administreres av Norges forskningsråd, er å etablere tidsbegrensede forsknings­sentre med en konsentrert og langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå for å løse sentrale utfordringer på energiområdet. FME-ordningen er en av de viktigste bærebjelkene for norsk satsing på forskning, utvikling og innovasjon for bærekraftig energisystem i fremtiden.

Sentrene finansieres med 50 prosent av Norges forskningsråd, som skal utløse 25 prosent egeninnsats fra deltakende forskningsinstitusjoner, og minimum 25 prosent finansiering fra næringslivsaktører eller andre brukerpartnere. Brukerpartnere skal delta aktivt i senterets styring, finansiering og forskning. Målet med FME-ordningen er å løse sentrale utfordringer på energiområdet, utvikle løsninger for lavutslippssamfunnet og styrke innovasjonsevnen i næringslivet. Sentrene kan ha en varighet på inntil åtte år.

Det er elleve teknologisk rettede sentre for henholdsvis hydrogen (to sentre), CO2-håndtering, miljøvennlig transport, vannkraft, vindkraft, biodrivstoff, energieffektivisering i industrien, smarte energisystem, nullutslipp i byområder og solceller. Det er også to samfunnsvitenskapelige FME-er, NTRANS som forsker på hva slags rolle energisystemer har i omstillingen til et lavutslippssamfunn, og INCLUDE som skal utvikle kunnskap og løsninger for et sosialt rettferdig lavutslippssamfunn.

CLIMIT

CLIMIT er et nasjonalt program for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for fangst, transport og lagring av CO2 fra fossilbasert kraftproduksjon og industri. Programmet dekker hele kjeden, fra langsiktig og kompetanseoppbyggende grunnforskning til prosjekter som demonstrerer CO2-håndteringsteknologier. Innsatsen skal være rettet mot teknologiutvikling, men det legges også vekt på å finne muligheter for fremtidig industrialisering og verdiskaping i norsk industri.

CLIMIT er et samarbeid mellom Gassnova SF og Norges forskningsråd, der Forskningsrådet har ansvaret for forskningsdelen og Gassnova for demonstrasjonsdelen. Beslutninger om prosjektstøtte tas av et eget programstyre for CLIMIT.

Internasjonal forskningssamarbeid

Deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid på energiområdet har høy prioritet og er et viktig supplement til den nasjonale forskningen. Et godt samarbeid på tvers av landegrensene bidrar til å løse felles utfordringer, heve det faglige nivået i norske forsknings- og teknologimiljøer, danne kunnskapsgrunnlag og åpne dører for næringslivssamarbeid.

Horisont Europa er EUs rammeprogram for forskning og innovasjon for perioden 2021–2027, og er den klart viktigste internasjonale samarbeidsarenaen for norske energiforskningsaktører. Tematisk treffer energiprogrammet i Horisont Europa den norske forskningssatsingen godt. Norske forskningsmiljøer og næringslivet har generelt hatt god uttelling i søknadsrundene innenfor energidelen av EUs rammeprogrammer for forskning.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har opprettet en rekke forskningsprogrammer knyttet til ulike energitemaer. Norge er medlem i flere slike samarbeidsprogrammer. De utøvende deltakerne fra norsk side kan være fra industrien, fra forskningsmiljøene eller fra myndighetene.

Nordisk energiforskning (NEF) er en institusjon under Nordisk ministerråd. Den skal styrke de nasjonale programmene og forskningsinstitusjonene i Norden, og bidra til en felles strategi for forskning og utvikling på de deler av energiområdet som er av felles nordisk interesse.

Mission Innovation er et internasjonalt samarbeid for utvikling og bruk av nye klimavennlige energiteknologier. Samarbeidet inkluderer EU-kommisjonen og 22 deltakende land. Gjennom Norges forskningsråd og Gassnova bidrar Norge aktivt i arbeidet med hydrogen, utslippsfri maritim transport og CO2-håndtering. Norge leder Zero Emission Shipping Mission (ZESM) sammen med Danmark og USA og vi er medlem i Clean Hydrogen Mission og Carbon Dioxide Removal Mission.

Demonstrasjon og markedsintroduksjon

Enova SF er det offentliges virkemiddel for å bidra til modning og  markedsintroduksjon av ny energi- og klimateknologi og tilbyr investeringsstøtte til fullskala demonstrasjonsprosjekter av nye energi- og klimateknologier under reelle driftsforhold. Enova har et særskilt ansvar for en satsing på nye energi- og klimateknologier i industrien. Målet er at satsingen skal bidra til reduksjon av klimagassutslipp og bygge opp under utviklingen av energiomlegging på lang sikt.