Norske kommuner og fylker har store verdier investert i kraftbransjen. Kommuner, fylkeskommuner og staten eier samlet sett om lag 90 prosent av produksjonskapasiteten i landet. Staten, ved Nærings- og fiskeridepartementet, eier gjennom Statkraft SF om lag 35 prosent av produksjonskapasiteten. Organisering av Statkraft som statsforetak innebærer at staten er eneeier. Mange selskaper i sektoren har flere eiere og det er stor grad av krysseierskap.
De fleste nettselskapene er helt eller delvis eid av en eller flere kommuner. Staten eier omtrent 98 prosent av transmisjonsnettet. Statens eierskap til transmisjonsnettet forvaltes gjennom Statnett SF.
Det er totalt 225 produksjonsselskaper i Norge. Av disse driver 94 med produksjon av kraft alene. De ti største selskapene står for om lag 70 prosent av produksjonsevnen i det norske vannkraftsystemet. Det er over 120 selskaper som driver nettvirksomhet på et eller flere nivåer i Norge, ikke alle har tilknyttede kunder
Et særpreg ved den norske vannkraftsektoren har vært hjemfallsvilkår for konsesjoner gitt til private etter 1917. Hjemfall innebærer at staten vederlagsfritt overtar vannfall og produksjonsutstyr ved konsesjonstidens utløp. Etter hvert som hjemfallstidspunktet angitt i konsesjonene nærmer seg, vil private kraftverk enten i forkant bli solgt til offentlige selskap, eller hjemfalle til staten på hjemfallstidspunktet. Hjemfallsvilkår har således medført, og medfører fortsatt, en restrukturering av eierskapet til norsk kraftproduksjon.
I 2008 ble det gjort endringer i vassdragslovgivningen for å sikre det offentlige eierskapet til landets vannkraftressurser. Dette innebærer at nye konsesjoner for eiendomsrett til vannfall, samt konsesjon for videre overdragelse av konsederte vannfall, nå bare kan gis til offentlige erververe som statsforetak, kommuner og fylkeskommuner. I tillegg kan slik konsesjon gis til selskaper som er delvis offentlig eid, så fremt det offentlig har minst to tredeler av kapitalen og stemmene i selskapet, og organiseringen er slik at det er et reelt offentlig eierskap. Dette innebærer at private kan eie inntil en tredel av et slikt selskap. Private kan også eie kraftproduksjon som ikke er konsesjonspliktig etter vannfalsrettighetsloven, for eksempel vindkraft, solkraft og en del småkraft.
Det er private eierinteresser innenfor alle virksomhetsområdene i norsk kraftsektor; produksjon, overføring og omsetning. De utenlandske eierinteressene er relativt begrenset, men økende. Det er enkelte utenlandske selskaper som har fått omsetningskonsesjon i Norge, i tillegg til at det finnes en god del utenlandske aktører som har investert i norsk vindkraftproduksjon og småkraft.