Kraftforsyningen i Norge hadde ved inngangen til 2022 en samlet installert produksjonskapasitet på 38 744 MW og en samlet normalårsproduksjon på 154,8 TWh. I 2021 satt Norge ny produksjonsrekord med en samlet kraftproduksjon på 157,1 TWh, dette er 14 TWh mer enn gjennomsnittet de siste 5 årene.
Norge har de siste årene vært inne i en periode med stor utbygging av fornybar kraft. I 2021 ble det til sammen satt i drift 3,14 TWh vann- og vindkraft. Tilsvarende tall for 2020 var på 7,1 TWh. Vindkraft stod for 86 % av ny kraftproduksjon i 2020 og 55 % i 2021. Ved inngangen til 2022 var det 3,5 TWh ny kraftproduksjon under bygging, vindkraft står for 2,2 TWh av dette.
Den norske kraftforsyningen består av vannkraft, vindkraft og varmekraft. Vannkraft utgjør 89 prosent av den norske kraftforsyningen, og ressursgrunnlaget avhenger av den årlige nedbørsmengden. Dette er annerledes enn for kraftsystemene i Europa, der termisk kraft produksjon fortsatt dominerer og brensel (kull og gass) er tilgjengelig i markedene.
Et særtrekk ved den norske vannkraften er muligheten til å lagre energi. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet, og over 75 prosent av den norske produksjonskapasiteten er regulerbar. Magasinkraftverkene har høy fleksibilitet og produksjonen kan justeres opp og ned raskt etter behov, og til lave kostnader. I kraftsystemet som helhet må det være balanse mellom forbruk og produksjon til enhver tid. Et økende innslag av uregulerbar kraftproduksjon, som vindkraft og solkraft, stiller større krav til at det er tilgjengelig fleksibilitet i det resterende kraftsystemet.
Kraftmarkedet i Norge ble deregulert i 1991. Få land hadde på det tidspunktet et markedsbasert kraftsystem. Markedet er i dag en grunnleggende del av den norske kraftforsyningen. Kraftprisene gir signaler om behovet for nye investeringer, samtidig som markedet bidrar til å balansere produksjon, forbruk og overføring av strøm på kort sikt.
Lokaliseringen av fornybar kraftproduksjon er i all hovedsak basert på ressurstilgangen. Produksjonskapasiteten er derfor ujevnt fordelt regionalt. Overføringsnettet er avgjørende for at kraften kan overføres til forbrukere i ulike deler av landet.
Norge er tett integrert med de nordiske kraftsystemene både markedsmessig og fysisk. Det nordiske markedet er videre integrert med Europa gjennom overføringsforbindelser for kraft til Nederland, Tyskland, Baltikum, Polen og Russland. Tilknytningen til andre lands kraftsystemer, et velutbygd overføringsnett og vannkraftens produksjonsegenskaper gir samlet sett den norske kraftforsyningen stor fleksibilitet og reduserer sårbarheten for vekslende produksjon over sesonger og år.
Vannkraften er ryggraden i det norske kraftsystemet. I dag står 1739 vannkraftverk for 90 prosent av den samlede norske normalårsproduksjonen. Samlet produksjonskapasitet for norsk vannkraft var på 33 403 MW ved inngangen til 2022.
Vanntilsig og installert produksjonskapasitet danner grunnlag for hva den norske vannkraften kan produsere. Tilsigforholdene varierer betydelig gjennom året og fra år til år. Tilsiget er stort under snøsmeltingen om våren, og avtar normalt utpå sommeren og frem mot høsten. Høstflommer gir normalt en økning i tilsiget mens det vanligvis er svært lavt i vintermånedene. I perioden 1990-2019 har det årlige tilsiget til norske vannkraftverk variert med om lag 65 TWh. I 2020 kom det rekordmye nedbør i Norge, noe som bidro til mye snø i fjellene og høyt tilsig til vannmagasinene. Fyllingsgraden i norske vannmagasin lå over normalen store deler av året og over historisk maksimum i enkelte uker i fjerde kvartal. I 2021 kom det vært lite tilsig og lav fyllingsgrad i magasinene i Sør-Norge. I Midt- og Nord-Norge har fyllingsgraden vært på normale nivåer. Dette har fortsatt utover våren 2022.
Vannkraftsystemet har en normalårsproduksjon på 137,9 TWh per 01.05.2021. Normalårsproduksjonen beregnes av NVE og bygger på observerte tilsig over en lenger periode. Referanseperioden i dag er 1981–2010.
Norge har i dag over 1000 vannmagasiner med en samlet kapasitet på over 87 TWh. Om lag halvparten av lagringskapasiteten dekkes av de 30 største magasinene. Samlet magasinkapasitet tilsvarer 62 prosent av det norske kraftforbruket. Størsteparten av magasinene ble bygd før 1990. Oppgraderinger og utvidelser av kraftverkene har økt evnene til å utnytte magasinene.
Tilsig, forbruk og produksjon av kraft i Norge, 2019
Oppdatert: 17.02.2021
Kilde: NVE
Skriv ut figur Last ned grunnlag Tilsig, forbruk og produksjon av kraft i Norge, 2019 Last ned PDF Last ned som bilde (PNG)
I kraftsammenheng skilles det gjerne mellom regulerbar og uregulerbar produksjon. Regulerbarhet angir hvilken evne det enkelte kraftverk har til å endre produksjonen etter markedsforholdene. Gjennom å lagre vann i magasiner kan mange kraftverk i Norge tilpasse sin produksjon, innenfor de begrensninger som er gitt av konsesjon og av forholdene i vassdraget.
Vind- og solkraft har ingen reguleringsevne, og må produsere når energien er tilgjengelig. Det samme gjelder elvekraftverk og småvannkraftverk. Enkelte større elvekraftverk og småkraftverk har også en viss evne til å regulere deler av produksjonen.
Over 75 prosent av produksjonskapasiteten i Norge er regulerbar.
Den regulerbare vannkraften kan ved hjelp av magasinene produsere kraft selv i perioder med lite nedbør og lavt tilsig. Tilgangen på stor magasinkapasitet gir mulighet til å utjevne produksjonen over år, sesonger, uker og døgn avhengig av markedsforhold, innenfor de begrensninger som er gitt av konsesjon og forholdene i vassdraget.
Norge har en høy andel elektrisitet i oppvarming, dette bidrar til at kraftprisen- og produksjonen fra magasinkraftverkene som regel er høyest om vinteren.
Produksjonen fra den uregulerbare vannkraften må følge utviklingen i tilsiget. Slike kraftverk har stor produksjon gjennom vår og sommer, når forbruket er på sitt laveste.
Reguleringsevnen til de ulike kraftverk og magasiner varierer. Noen vannkraftverk med små magasiner er regulerbare på kort sikt og kan flytte vann fra lavlasttimer på natten til høylasttimer på dagen. Kraftverk med større magasiner kan holde igjen vann i lengre perioder å produsere vinterstid, når forbruket er størst og prisnivået høyest. Blåsjø er Norges største magasin med en kapasitet på 7,8 TWh. Magasinet rommer tre års normaltilsig, men kan med full produksjon tømmes i løpet av 7–8 måneder. Hensikten med så store magasiner er å kunne lagre vann i nedbørsrike år til bruk i nedbørfattige år. En stor del av magasinkapasiteten i Norge er i fjellområdene i Sør-Norge, spesielt i Telemark, og i Vestlandsfylkene (Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane) og i Nordland.
Magasinene gir mulighet til å disponere vannet slik at det skapes størst mulig inntekter fra vannressursene. For samfunnet som helhet er målet å fordele produksjonen i tid slik at det tilsiget av vann utnyttes best mulig over året og eventuelt mellom år. En grunnleggende forutsetning for dette er at produsentene står overfor økonomiske insentiver som reflekterer de underliggende fysiske forholdene. Markedet har derfor en viktig rolle i å sikre en effektiv disponering av vannet i magasinene.
En vannkraftprodusent har lave variable kostnader siden innsatsfaktoren, vann, er gratis. Eieren av et elvekraftverk vil derfor være villig til å produsere til priser rett over null. Det samme prinsippet gjelder uregulerbare teknologier som vind- og solkraft. Uregulerbar produksjon skjer generelt uavhengig av pris, men varierer med værforholdene. For termiske kraft, som kull, gass- og kjernekraftverk er det lønnsomt å produsere så lenge kraftprisen dekker produksjonskostnaden i den aktuelle driftstimen. Disse kostnadene vil i stor grad avhenge av prisen på kull, gass og utslippskvoter for CO2.
For en vannkraftprodusent som har muligheten til å lagre vannet vil vurderingen være annerledes. Slike produsenter må til enhver tid vurdere om det skal produseres i dag, eller om vannet skal holdes tilbake for å kunne få en høyere pris på et senere tidspunkt. Det er forskjellen mellom den faktiske og den forventede kraftprisen som eventuelt gjør det lønnsomt å lagre vannet for korte eller lengre perioder.
Den grunnleggende utfordringen ved disponeringen av vannkraftmagasinene er at ingen vet sikkert hvor mye tilsig kraftverkene får fremover, eller hvordan markedsforholdene vil utvikle seg. Magasindisponeringen krever derfor betydelig lokalkunnskap og evne til å tolke stadig ny, kompleks og usikker informasjon om tilsig, forbruk og markedsutvikling.
De norske magasinkraftverkene regulerer også produksjonen etter den kortsiktige prisutviklingen, som i stor grad henger sammen med produksjonsmengden fra den uregulerbare kraftproduksjonen i Norden og Europa. Et velfungerende kraftmarked bidrar til at magasinkraftverkene tilpasser produksjonen i forhold til etterspørselen, de øvrige nordiske produksjonsressursene og krafthandelen med kontinentet.
I kraftsystemet som helhet er det også behov for å balansere endringer i forbruk og produksjon gjennom døgnet og innenfor den enkelte timen. Vannkraften kan reguleres raskt opp og ned, til relativt lave kostnader. I termiske kraftverk kan det derimot være tidkrevende og kostbart å regulere produksjonen opp og ned. Norske vannkraftverk er derfor godt egnet til å dekke det kortsiktige behovet for fleksibilitet, et behov som øker med andelen uregulerbar produksjon i det nordiske, og det europeiske kraftsystemet. Dette forutsetter velfungerende integrerte markeder og et tilstrekkelig utbygd overføringsnett.
Ved inngangen til 2022 var det 64 vindkraftverk med over 1 170 turbiner i Norge. Installert effekt for norsk vindkraft er på 4 650 MW og en normalårsproduksjon på 15,4 TWh. Produksjonen fra vindkraft varierer med værforholdene. Vindforholdene kan variere mye mellom dager, uker og måneder.
Vindkraftutbyggingen var spesielt stor i 2020, da 5,3 TWh ble satt i drift, fordelt over 18 kraftverk. I 2021 ble det produsert 11,8 TWh med vindkraft, noe som utgjorde 7,5 % av samlet norsk kraftproduksjon . Det er en produksjons økning på rundt 2 TWh fra forrige år og ny produksjonsrekord i Norge. Totalt i Norden ble det produsert 62,1 TWh vindkraft, der Sverige bidro med 26,7 TWh, Danmark 15,7 TWh og Finland med 7,9 TWh.
Ved inngangen til 2021 var samlet installert kapasitet for solkraft på 160 MW i Norge. Tall fra Elhub viser at nesten 90 prosent av den installerte kapasiteten, som tilsvarer om lag 7 000 solcelleanlegg, var knyttet til det norske strømnettet. Statistikken viser også at selv om 85 prosent av solcelleanleggene er anlegg på under 15 kW, så står disse for kun en tredjedel av produksjonskapasiteten. Kun én prosent av anleggene er større enn 250 kW, men disse står samtidig for en femtedel av produksjonskapasiteten. 28 prosent av den nettilknyttede solkraftkapasiteten i Norge ligger i Viken fylke. Etter Viken kommer Vestfold og Telemark og Trøndelag med henholdsvis 12 og 11 prosent av produksjonskapasiteten.
I løpet av 2020 ble det installert om lag 40 MW med ny solkraft i Norge. Det tilsvarer installasjon av 350 solcellepaneler hver dag i 2020. Økningen på 40 MW betyr at den totale solkraftkapasiteten økte med 40 prosent i løpet av året. Økningen var likevel høyere i 2019, da ble kapasitetsøkningen estimert til 50 MW.
Utvikling i installert kapasitet for solkraft i Norge.
Oppdatert: 19.03.2021
Kilde: Elhub og NVE
Skriv ut figur Last ned grunnlag Utvikling i installert kapasitet for solkraft i Norge. Last ned PDF Last ned som bilde (PNG)
Varmekraftstasjonene i Norge utgjør i underkant av 2 prosent av den samlede produksjonskapasiteten i 2020. Kraftverkene er ofte lokalisert til større industribedrifter som selv har behov for elektrisiteten som produseres. Produksjonen følger derfor i stor grad kraftbehovet i industrien. Energiressursene som benyttes til kraftproduksjon i de termiske anleggene er blant annet kommunalt avfall, industriavfall, spillvarme, olje, naturgass og kull.
De 30 varmekraftstasjonene i Norge har i dag en samlet installert kapasitet på om lag 700 MW, og de siste årene har energiproduksjonen ligget forholdsvis stabilt på 3,4 TWh.
Kraftbalansen uttrykker forholdet mellom produksjon og forbruk, og hvorvidt det i et enkelt år er eksport eller import fra det norske kraftsystemet. Det er store variasjoner i kraftbalansen fra år til år. Forbruket varierer i stor grad med temperaturene, og kraftproduksjonen varierer med tilsig og vindforhold. Den underliggende ressurssituasjonen i den norske kraftforsyningen kan illustreres ved å ta utgangspunkt i den norske produksjonsevnen i et normalt år sammenstilt med det temperaturkorrigerte kraftforbruket, jf. figuren under.
Ved inngangen til 1990-tallet var det et betydelig overskudd i det norske kraftsystemet som ble synligjort ved dereguleringen av markedet. Etter en periode med fallende investeringer i ny kraftproduksjon og en relativt høy vekst i forbruket, ble kraftoverskuddet redusert utover 2000 tallet. Etter finanskrisen i 2008–2009 har svakere forbruksutvikling og større utbygging av ny kraftproduksjon bidratt til et voksende overskudd.
Differansen mellom midlere produksjonsevne og temperaturkorrigert forbruk har de siste årene variert mellom 5 og 11 TWh/år. Nye investeringer har hovedsakelig vært drevet frem av elsertifikatordningen.
Ved inngangen til 3. kvartal 2021 var om lag 5,7 TWh ny vind- og vannkraft under bygging. Av dette er 4 TWh vindkraft og 1,7 TWh vannkraft.
Produksjonsevne og temperaturkorrigert forbruk 1990-2020, TWh
Oppdatert: 23.02.2021
Kilde: NVE, Nordpool
Skriv ut figur Last ned grunnlag Produksjonsevne og temperaturkorrigert forbruk 1990-2020, TWh Last ned PDF Last ned som bilde (PNG)
Selv med en god kraftbalanse kan svikt i tilsiget og hendelser utenfor Norge i perioder påvirke kraftforsyningen. Forsyningssikkerheten kom i fokus vinteren 2009/2010 som følge av en kombinasjon av kaldt vær, tilsigsvikt og en betydelig reduksjon i tilgjengeligheten ved svenske kjernekraftverk. Vinteren 2010/2011 var også preget av rekordlave magasinfyllinger og rekordhøye kraftpriser i enkelte timer, som følge av en lengre periode med lave temperaturer og tilsig. Også perioder etter dette har vært preget av periodevis lave tilsig til vannkraftsystemet, sist sommeren 2018. Kraftsystemet har i disse periodene klart å levere de tjenestene som ble etterspurt. De høye prisene har vært viktige for å stimulere til redusert forbruk, økt produksjon og økt import.
Utfordringene med store tilsigvariasjonene er imidlertid avtagende med større tilknytning til kraftsystemer hvor andre energikilder dominerer. Krafthandel med slike land er viktig for vannkraftsystemets evne til å opprettholde forsyningssikkerhet og for verdiskapingen.