EUs energipolitikk har som mål å sikre en bærekraftig, konkurransedyktig og sikker energiforsyning. Politikken har utviklet seg sterkt etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og EUs regelverk for det indre energimarkedet har over tid økt i omfang og detaljeringsgrad.
Regelverket påvirker norske aktører direkte gjennom EØS-avtalen, men også indirekte gjennom virkninger på det europeiske energimarkedet – vårt viktigste eksportmarked for olje, gass og elektrisitet. Norske energiprodusenter trenger stabile og forutsigbare rammevilkår. Det er derfor av stor betydning å følge utformingen av nye direktiver, forordninger og beslutninger på energiområdet i EU.
Da EØS-avtalen ble fremforhandlet på begynnelsen av 1990-tallet var det vedtatt ni rettsakter på energiområdet (forordninger og direktiver), som ble tatt inn i EØS-avtalen. I dag omfatter EØS-avtalen innen energi. Flere rettsakter er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Energiregelverket i EU endres og oppdateres i lys av energisituasjonen og energipolitiske målsettinger. Det er derfor viktig å følge regelverksutviklingen i EU tett.
EUs energipolitikk favner bredere enn det som dekkes av EØS-avtalen. I Lisboa-traktaten fra 2009 ble det inntatt en egen bestemmelse om energi. Artikkel 194 trekker opp målsetninger knyttet til energimarkedets virkemåte, forsyningssikkerhet, energieffektivisering, fornybar energi og infrastruktur. Det fastslås samtidig at medlemslandene har rett til selv å bestemme over ressursutnyttelse og energimiks.
EUs energiunion
I 2015 ble begrepet EUs energiunion lansert, en politisk overbygning for mål og virkemidler i EUs felles energipolitikk. Energiunionen dekker fem dimensjoner: Forsyningssikkerhet, det indre energimarkedet, energieffektivisering, avkarbonisering samt forskning, innovasjon og utvikling.
EUs energipolitikk er under stadig utvikling, og i 2018-2019 kom en regelverkspakke som fikk navnet «Ren energi»-pakken (Clean Energy for all Europeans Package). Den bestod av en revidering av fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet, energieffektivitetsdirektivet, og markedsregelverket (sistnevnte ofte omtalt som fjerde energimarkedspakke). Markedsregelverket består av elmarkedsdirektivet, elektrisitetsforordningen, ACER-forordningen og en forordning om beredskap i elektrisitetssektoren.
I tillegg til de sju rettsaktene nevnt over, var den nye styringssystem-forordningen en del av «ren energi»-pakken. Forordningen etablerer et system for planer og rapportering på energi- og klimaområdet.
I 2021 lovfestet EU målet om å kutte minst 55 prosent av egne klimagassutslipp innen 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Senere samme år la Europakommisjonen frem en rekke forslag som skulle bidra til at EU når dette målet. Pakken ble kalt «Fit for 55», eller «klar for 55». Denne pakken la opp til en revidering av fornybardirektivet, energieffektivitetsdirektivet og bygningsenergidirektivet. I denne pakken ble det også foreslått nye regler for å redusere metanutslipp, samt regler for å tilrettelegge for hydrogen og avkarbonisert gass.
Etter Russlands invasjon av Ukraina ble ambisjonsnivået økt ytterligere, blant annet la Kommisjonen opp til et enda høyere fornybarmål, samt nye tiltak for raskere konsesjonsbehandling. Disse forslagene var en del av REPowerEU-pakken fra 2022, som ble innarbeidet i flere av lovforslagene fra «klar for 55»-pakken.
I 2025 vedtok EU nye klimamål for 2040. EUs netto utslipp skal reduseres med 90 prosent innen 2040 sammenliknet med nivået i 1990.
Innlemmelse av energiregelverk i EØS-avtalen
EØS-avtalen gjør EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein til del av EUs indre marked. Det indre markedet er basert på felles regler. Når EU vedtar nye regler knyttet til det indre markedet, er vi derfor forpliktet til fortløpende å ta regelverket inn i EØS-avtalen.
EØS-avtalen gir norske aktører et hjemmemarked som omfatter over 450 millioner innbyggere. Norge, Island og Liechtenstein kan sende nasjonale eksperter for å jobbe i Kommisjonen, og har formell rett til å delta i politikkutformingen i en tidlig fase. Som i EU, har EØS-landene full selvråderett over egne naturressurser.
EU-regler på energiområdet innlemmes i EØS-avtalens vedlegg IV. Her finner vi blant annet markedsregelverket for elektrisitet og gass fra tredje energimarkedspakke, CCS-direktivet og konsesjonsdirektivet. Fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektivitetsdirektivet fra «Ren energi»-pakken ble innlemmet i EØS-avtalen i juli 2025. For øvrig omfatter mye av regelverket i EØS-avtalen regler for bærekraftig utforming (økodesign) og energimerking av produkter som hvitevarer og elektroniske skjermer.
Felles regler
Ved innlemmelse av direktiver og forordninger i EØS-avtalen er det et visst handlingsrom for EØS-tilpasninger til de enkelte rettsaktene. Ved innlemmelsen av EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen ble det gjort en rekke slike tilpasninger. Det er vanlig at forslag til nødvendige tilpasninger utformes i samarbeid mellom de tre EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein og drøftes med EU-siden.
EØS-samarbeidet bygger på det som opprinnelig var en samarbeidsavtale mellom EUs forløper EF (Det europeiske fellesskap) og EFTA (European Free Trade Agreement). EØS-avtalen oppstiller et institusjonelt rammeverk med to parallelle pilarer. Den ene pilaren representerer EU-siden og den andre EFTA-siden, som samarbeider gjennom felles EØS-organer. Denne topilarløsningen gjenspeiler at EØS-avtalen er en mellomstatlig avtale, der begge parter – både EU og EØS/EFTA-statene – må godkjenne at nytt regelverk skal inn i avtalen.
Da EØS-avtalen ble undertegnet 2. mai 1992 besto EFTA av syv medlemsstater og EF av tolv.
Da avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 hadde Østerrike, Sverige, og Finland i mellomtida blitt medlemmer av EU. Dermed var EU utvidet til 15 stater, mens EFTA var redusert til fire medlemssland:Norge, Island, Sveits og Liechtenstein, som tiltrådte EØS-avtalen 1. mai 1995. Sveits er ikke medlem av EØS, men har egne bilaterale avtaler med EU innenfor en rekke sektorer.
EØS-avtalen har til formål å opprette et ensartet og homogent økonomisk samarbeidsområde, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. En forutsetning for dette er at det arbeides effektivt med gjennomføring av EØS-relevant regelverk i EFTA-landene. En annen side ved EØS-avtalen er at Norge må følge EUs regler for statsstøtte og konkurranse. Det krever god dialog med EFTAs overvåkingsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority).
EFTA-sekretariatet gjennomgår fortløpende regelverksforslag som utarbeides i EU. Forslagene som anses for å høre inn under EØS-avtalens virkeområde sendes over til EFTA-statene for vurdering.
I Norge angir utredningsinstruksen rammene for den videre behandlingen av regelverksforslag fra Kommisjonen. Forslagene skal sendes på høring av fagdepartementet, dersom forslaget kan ha vesentlig betydning for Norge. Det skal utarbeides EØS-notat for alle rettsakter som er til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Fagdepartementet vurderer om rettsakten er EØS-relevant. Berørte departementer skal involveres, og viktige EØS-saker skal behandles i regjeringen. Dersom det forventes at regelverksforslaget vil ha vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger, skal det gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse.
EU-retten skiller seg fra EØS-retten ved atEtter EØS-avtalen må direktiver og forordninger innlemmes gjennom egne beslutninger i EØS-komiteen for at de skal gjelde i EØS-området, og gjennomføres i nasjonal rett. I forbindelse med behandlingen kan det være behov for å gjøre egne tilpasninger (EØS-tilpasninger). Disse må både EFTA-landene og EU være enige om. Dette følger av EØS-avtalen artikkel 93. Etter at et EØS-komitébeslutning er fattet, blir regelverket en del av samarbeidet under EØS-avtalen, og det blir bindende for EFTA-landene.
Etter Grunnloven § 26 annet ledd skal Stortinget gi samtykke til inngåelse av internasjonale avtaler av særlig stor viktighet, samt avtaler som krever lovendring eller annen beslutning av Stortinget. En beslutning i EØS-komitéen om innlemmelse av regelverk i EØS-avtalen kan være en slik avtale som Stortinget må samtykke til. I så fall tas det konstitusjonelt forbehold ved EØS-komitébeslutningen, som innebærer at den ikke vil tre i kraft før Stortinget har gitt samtykke; se EØS-avtalen artikkel 103. I slike tilfeller må det utarbeides en samtykkeproposisjon som fremmes for Stortinget. Underveis i prosessen kan det også være aktuelt å orientere Stortinget om arbeid med EU-regelverk som det tas sikte på å innlemme i EØS-avtalen, gjennom Stortingets europautvalg.
Norsk rett må bringes i samsvar med EU-regelverket og EØS-komitébeslutningen. Nødvendige regelverksendringer må identifiseres, og det må utarbeides høringsnotat. Eventuelle lov- og forskriftsendringer må deretter vedtas.
Forskning
EØS-avtalen har gitt norske aktører muligheter for deltakelse i flere forsknings- og samarbeidsprogrammer. Norge deltar blant annet i forskningssamarbeidet Horisont Europa.
Medbestemmelse
EØS-avtalen gir Norge rett til å delta i vedtaksprosessen i tidligfasen. Våre eksperter er med når nytt regelverk og nye initiativ drøftes i ekspertgrupper under Europakommisjonen. Den norske Reguleringsmyndigheten for energi (RME) deltar i byrået for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter for energi (Agency for the Cooperation of Energy Regulators - ACER).
Organisering av Norges energisamarbeid med EU
Norge har et tett samarbeid med EU på energiområdet, og er med i EUs indre energimarked gjennom EØS-avtalen. Departementet har tett kontakt med Europakommisjonen blant annet gjennom en egen energidialog, hvor Norges energiminister og EUs energikommissær møtes.
Det er viktig at norske energiprodusenter har stabile og forutsigbare rammevilkår. Det er derfor av stor betydning å følge utformingen av nye direktiver, forordninger og beslutninger på energiområdet i EU.
Les mer om organiseringen av Norges energisamarbeid med EU her: Norges energisamarbeid med EU - regjeringen.no
Les mer om Norges samarbeid med EU her: Europa - regjeringen.no