EUs energipolitikk har som mål å sikre en bærekraftig, konkurransedyktig og sikker energiforsyning. Politikken har utviklet seg sterkt etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og EUs regelverk for det indre energimarkedet har over tid økt i omfang og detaljeringsgrad.
Regelverket påvirker norske aktører direkte gjennom EØS-avtalen, men også indirekte gjennom virkninger på det europeiske energimarkedet – vårt viktigste eksportmarked for olje, gass og elektrisitet. Norske energiprodusenter trenger stabile og forutsigbare rammevilkår. Det er derfor av stor betydning å følge utformingen av nye direktiver, forordninger og beslutninger på energiområdet i EU.
De første lovgivningspakkene fra EU om regulering om elektrisitet og naturgass handlet i hovedsak om åpning av de nasjonale markedene og konkurransepolitikk anvendt på energiområdet. Da EØS-avtalen ble fremforhandlet på begynnelsen av 1990-tallet var det vedtatt ni rettsakter på energiområdet (forordninger og direktiver), som ble tatt inn i EØS-avtalen. Denne nevner energi i artikkel 24, som er plassert i EØS-avtalens del om det frie varebytte. Direktiver og forordninger om energi er innlemmet i vedlegg IV til EØS-avtalen.
EUs energipolitikk favner bredere enn det som dekkes av EØS-avtalen. I Lisboa-traktaten fra 2009 ble det inntatt en egen bestemmelse om energi (artikkel 194). Artikkelen trekker opp målsetninger knyttet til energimarkedets virkemåte, forsyningssikkerhet, energieffektivisering, fornybar energi og infrastruktur. Det fastslås samtidig at medlemslandene har rett til selv å bestemme over ressursutnyttelse og energimiks.
I 2015 ble EUs energiunion lansert. Den kan betegnes som en politisk overbygning for mål og virkemidler i EUs felles energipolitikk. Energiunionen tar for seg fem områder, også kalt dimensjoner: Forsyningssikkerhet, det indre energimarkedet, å begrense energietterspørselen, dekarbonisering samt forskning, innovasjon og utvikling. I 2016 la Europakommisjonen fram Ren energipakken, som ble vedtatt i 2018 og 2019. Senere har regelverket blitt endret.
EU har vedtatt mål om utslippskutt, mer fornybar energi og energieffektivisering frem mot 2030. I 2021 lovfestet EU målet om å kutte minst 55 prosent av egne netto klimagassutslipp innen 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Senere samme år la Europakommisjonen frem en rekke lovforslag som skal bidra til at EU når dette klimamålet. Pakken kalles derfor "Fit for 55", eller "Klar for 55". Flere tiltak i pakken berører energifeltet. Blant annet vil EU øke andelen fornybar energi frem mot 2030, og sikre at mesteparten av energiforbruket i EU er fornybart innen 2050. Etter Russlands angrep på Ukraina i februar 2022 ble det foreslått nye initiativer for å fremme det grønne skiftet og gjøre EU-landene mindre avhengig av gassimport, under navnet REPowerEU.
Energipolitikken i EU favner bredere enn det som følger av EØS-avtalen. I tillegg skiller EU-retten seg fra EØS-retten ved at EUs organer kan treffe vedtak overfor medlemslandene (overnasjonalitet). Etter EØS-avtalen må direktiver og forordninger innlemmes gjennom egne vedtak i EØS-komiteen, for at de skal gjelde for EFTA-landene. I den forbindelse kan det være behov for å gjøre egne EØS-tilpasninger for EFTA-landene.
I dag omfatter EØS-avtalen over 80 rettsakter i EØS-avtalens Vedlegg IV om energi. Flere rettsakter er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Energiregelverket i EU endres og oppdateres i lys av energisituasjonen og energipolitiske målsettinger. Det er derfor viktig å følge regelverksutviklingen i EU tett.
Som del av EØS-avtalen har Norge gjennomført tre av EUs energimarkedspakker. EUs tredje energimarkedspakke fra 2009 videreutvikler det indre marked for elektrisitet og gass og ble innlemmet i EØS-avtalen i 2018. Regelverket er senere endret i Ren energipakken, vedtatt i EU i 2018 og 2019. Den består av åtte ulike rettsakter, inkludert et revidert fornybardirektiv og endringer i bygningsenergidirektivet og energieffektiviserings-direktivet. Regelverket om kraftmarkedet i den tredje energimarkedspakken ble erstattet av et nytt elmarkedsdirektiv, en ny elektrisitetsforordning og en ny ACER-forordning. Per februar 2024 er regelverket ikke innlemmet i EØS-avtalen. Det vil være et spørsmål som også må legges fram for Stortinget.
EØS-avtalen har gitt norske aktører muligheter for deltakelse i flere forsknings- og samarbeidsprogrammer. Norge deltar blant annet i energiprogrammene Intelligent Energy Europe (IEE) og Competitiveness and Innovation Framework Programme (CIP). Norge har også deltatt i mer forskningsbasert samarbeid gjennom rammeprogrammene for forskning og det etterfølgende Horisont 2020.
EØS-avtalen gir Norge rett til å delta i vedtaksprosessen i tidligfasen. Våre eksperter er med når nytt regelverk og nye initiativ drøftes i ekspertgrupper under Europakommisjonen. Reguleringsmyndigheten for energi deltar i byrået for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter for energi (Agency for the Cooperation of Energy Regulators - ACER).
Ved innlemmelse av direktiver og forordninger i EØS-avtalen er det et visst handlingsrom for EØS-tilpasninger til de enkelte rettsaktene. Ved innlemmelsen av EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen ble det gjort en rekke slike tilpasninger. Det er vanlig at forslag til nødvendige EØS-tilpasninger utformes i samarbeid mellom de tre EFTA/EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein og drøftes med EU-siden.
EØS-avtalen har til formål å opprette et ensartet og homogent økonomisk samarbeidsområde, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. En forutsetning for dette er at det arbeides effektivt med gjennomføring av EØS-relevant regelverk i EFTA-landene. En annen side EØS-avtalen er at Norge må følge EUs regler for statsstøtte og konkurranse, som gjør det viktig med en god dialog med EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i nødvendige prosesser for avklaring av slike saker.
EFTA-sekretariatet gjennomgår ukentlig regelverksforslag som vedtas i EU. Forslagene som anses for å høre inn under EØS-avtalens virkeområde sendes over til EFTA-statene for vurdering.
I Norge angir utredningsinstruksen rammene for den videre behandlingen av regelverksforslag fra Kommisjonen. Forslagene skal sendes på høring av fagdepartementet, dersom forslaget kan ha vesentlig betydning for Norge. Det skal utarbeides EØS-notat for alle rettsakter som er til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Fagdepartementet vurderer om rettsakten er EØS-relevant. Berørte departementer skal involveres, og viktige EØS-saker skal behandles i regjeringen. Dersom det forventes at regelverksforslaget vil ha vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger, skal det gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse.
Etter at Kommisjonens forslag er vedtatt i Rådet og av EU-parlamentet, må det arbeides sammen med de andre EFTA-landene og EU-siden for å oppnå enighet om et EØS-komitévedtak. Det kan være aktuelt å be om spesielle tilpasninger i EU-regelverket når det skal få virkning for Norge. Dette må både EFTA-landene og EU være enige i. Dette følger av EØS-avtalen artikkel 93. Etter at et EØS-komitévedtak er fattet, blir EU-regelverket en del av samarbeidet under EØS-avtalen, og det blir bindende for EFTA-landene.
Etter Grunnloven § 26 annet ledd skal Stortinget gi samtykke til inngåelse av internasjonale avtaler av særlig viktighet, samt avtaler som krever lovendring eller annen beslutning av Stortinget. En beslutning i EØS-komitéen om innlemmelse av regelverk i EØS-avtalen kan være en slik avtale som Stortinget må samtykke til. I så fall det tas det konstitusjonelt forbehold ved EØS-komitévedtaket, som innebærer at det ikke vil tre i kraft før Stortinget har gitt samtykke; se EØS-avtalen artikkel 103. I slike tilfeller må det utarbeides en samtykkeproposisjon som fremmes for Stortinget. Underveis i prosessen kan det også være aktuelt å orientere Stortinget om arbeid med EU-regelverk som det tas sikte på å innlemme i EØS-avtalen, gjennom Stortingets europautvalg.
Når EØS-komitévedtaket trer i kraft, må norsk rett bringes i samsvar med EU-regelverket og EØS-komitévedtaket. Nødvendige regelverksendringer må identifiseres, og det må utarbeides høringsnotat. Forskrifter og eventuelle lovendringer må deretter vedtas.