EØS-avtalen og norsk energipolitikk

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre energimarked.
Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre energimarked.

EUs regelverk for det indre energimarkedet har økt i omfang, detaljeringsgrad og innslag av overnasjonalitet de senere årene. Regelverket påvirker oss direkte gjennom EØS-avtalen, men også indirekte gjennom virkninger på det europeiske energimarkedet – vårt viktigste eksportmarked for olje, gass og elektrisitet.

I utgangspunktet var EUs energipolitikk hovedsakelig konkurransepolitikk anvendt på energiområdet. Dette var også utgangspunktet for EØS-avtalen da den ble fremforhandlet på begynnelsen av 1990-tallet. På det tidspunktet var det vedtatt ni rettsakter på energiområdet (forordninger og direktiver), som ble tatt inn i EØS-avtalen. EØS-avtalen nevner energi kun i artikkel 24, under EØS-avtalens del om det frie varebytte.

EUs energipolitikk omfatter mer enn det som dekkes av EØS-avtalen. Dette ble tydeliggjort i Lisboa-traktaten fra 2009, der EU for første gang fikk en egen traktatbestemmelse om energi (artikkel 194). Artikkelen trekker opp målsetninger knyttet til energimarkedets virkemåte, forsyningssikkerhet, energieffektivisering, fornybar energi og infrastruktur. Det fastslås samtidig at medlemslandene har rett til selv å bestemme over ressursutnyttelse og energimiks.

I dag omfatter EØS-avtalen om lag 96 rettsakter på energiområdet. De fleste av de opprinnelige rettsaktene er erstattet av nye. Flere rettsakter er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. På EU-siden er ytterligere flere under revisjon og utarbeidelse som ledd i målsetningene under energiunionen.

EØS-avtalen - Indre marked

EØS-avtalen gjør Norge til en del av det europeiske indre marked som i dag dekker 30 land med rundt 500 millioner innbyggere. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 og innebærer:

  • fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer;
  • like regler og krav til varer og tjenester når det gjelder helse og sikkerhet, miljøvern og forbrukerinteresser;
  • felles konkurranseregler, regler for offentlige innkjøp og regler for statsstøtte, for å sikre like og rettferdige konkurransevilkår mellom bedriftene i hele EØS-området slik at EØS-landene sammen fremmer økonomisk vekst og nye og bedre jobber;
  • samarbeid på andre områder, først og fremst programsamarbeid om blant annet forskning, utdanning, miljøvern, forbrukerpolitikk, informasjonsteknologi, kultur, sosialpolitikk, likestilling, turisme og om politikk for små og mellomstore bedrifter

 

Hvordan jobber vi med EØS-saker i Norge?

EFTA-sekretariatet gjennomgår ukentlig regelverksforslag som vedtas i EU. Forslagene som anses for å høre inn under EØS-avtalens virkeområde sendes over til EFTA-statene for vurdering.

I Norge er det utredningsinstruksen  som angir rammene for den videre behandlingen av regelverksforslag fra Kommisjonen. Forslagene skal sendes på høring av fagdepartementet, dersom forslaget kan ha vesentlig betydning for Norge. Det skal utarbeides EØS-notat for alle rettsakter som er til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Fagdepartementet vurderer om rettsakten er EØS-relevant. Berørte departementer skal involveres, og viktige EØS-saker skal behandles i regjeringen. Dersom det forventes at regelverksforslaget vil ha vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger, skal det gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse.

Etter at Kommisjonens forslag er vedtatt i Rådet og av EU-parlamentet, må det arbeides sammen med de andre EFTA-landene og EU-siden for å oppnå enighet om et EØS-komitévedtak. Det kan være aktuelt å be om spesielle tilpasninger i EU-regelverket når det skal få virkning for Norge. Dette må både EFTA-landene og EU være enige i. Dette følger av EØS-avtalen artikkel 93. Etter at et EØS-komitévedtak er fattet, blir EU-regelverket en del av samarbeidet under EØS-avtalen, og det blir bindende for EFTA-landene.

Etter Grunnloven § 26 annet ledd skal Stortinget samtykke til inngåelse av alle internasjonale avtaler av særlig viktighet, samt alle avtaler som krever lovendring eller annen beslutning av Stortinget. EØS-komitévedtak om innlemmelse av regelverk i EØS-avtalen kan være en slik internasjonal avtale, som Stortinget må samtykke til.  I så fall må det tas konstitusjonelt forbehold ved EØS-komitévedtaket. Det innebærer at EØS-komitevedtaket ikke får virkning i Norge før Stortinget har gitt sitt samtykke; se EØS-avtalen artikkel 103. I slike tilfeller må det utarbeides en samtykkeproposisjon, som må fremmes for Stortinget. Underveis i prosessen kan det også være aktuelt å orientere Stortinget om arbeid med EU-regelverk som det tas sikte på å innlemme i EØS-avtalen, gjennom Stortingets europautvalg.

Når EØS-komitévedtaket trer i kraft, må norsk rett bringes i samsvar med EU-regelverket og EØS-komitévedtaket. Nødvendige regelverksendringer må identifiseres, og det må utarbeides høringsnotat. Forskrifter og eventuelle lovendringer må deretter vedtas.

Oppdatert: 20.02.2024