EUs tre energimarkedspakker
Det har over flere år pågått et arbeid for å åpne elektrisitetsmarkedene i EU for konkurranse. Rådsdirektiv 96/92/EF om felles regler for det indre elektrisitetsmarked (elmarkedsdirektivet) var første skritt i arbeidet med et åpent felles europeisk elektrisitetsmarked. Det har vært arbeidet parallelt med felles regler for det indre elektrisitetsmarked og felles regler for det indre naturgassmarkedet.
Den andre energimarkedspakken ble vedtatt 26. juni 2003 og utgjorde et nytt vesentlig skritt i retning av et mer åpent energimarked. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/54/EF (elmarkedsdirektiv II) inkluderer minstekrav til tidsfrister for markedsåpning for industrikunder og husholdningskunder, samt minstekrav om et juridisk skille mellom transmisjonsfunksjoner og virksomhet knyttet til produksjon eller omsetning. Direktivet inneholder også bestemmelser om forbrukerbeskyttelse.
Forordningen om grensehandel med elektrisitet (Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1228/2003) er en del av den andre energimarkedspakken. Forordningens formål er å stimulere krafthandelen mellom land og dermed økt konkurranse i det indre elektrisitetsmarkedet. Forordningen utgjør også en ramme for videre harmonisering av prinsippene om utnyttelsen av overføringskapasitet mellom land, og har gitt hjemmel til Kommisjonsforordning (EF) nr. 774/2010. Sistnevnte forordning introduserer blant annet en kompensasjonsmekanisme mellom systemoperatører (ITC-mekanismen) basert på kostnadene ved transitt av elektrisitet.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/55/EF (gassmarkedsdirektiv II) har i hovedsak de samme bestemmelser som eldirektiv II. EU vedtok senere også Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2005/1771 om adgang til naturgasstransmisjonsnettverk.
Den andre energimarkedspakken ble innlemmet i EØS-avtalen 2. desember 2005. Pakken er gjennomført i energiloven og naturgassloven med underliggende forskrifter.
EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt 13. juli 2009. Pakken består av 5 rettsakter. Fire av rettsaktene er en endring av eksisterende rettsakter(Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/72/EF (elmarkedsdirektiv III), Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/73/EF (gassmarkedsdirektiv III), Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 714/2009 (grensehandelsforordning II), Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 715/2009 (gasstransmisjonsforordning II)). I tillegg er det ved Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 713/2009 gitt helt nye regler om opprettelsen av et nytt organ for samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter på energiområdet (ACER).
Rettsaktene i tredje pakke er ikke ennå innlemmet i EØS-avtalen. Det er også vedtatt en ny forordning om kompensasjon mellom systemansvarlige nettselskaper til erstatning for forordning (EF) nr. 774/2010, men denne er på samme måte som forgjengeren ikke en del av selve pakken.
Nytt i tredje pakke er, i tillegg til ACER, blant annet opprettelsen av to organisasjoner bestående av statenes transmisjonssystemoperatører, henholdsvis Entso for elektrisitet (ENTSO-E) og Entso for gass (ENTSO-G).
Et sentralt element i elmarkedsdirektiv og gassmarkedsdirektiv III er nye og styrkede krav til uavhengig nasjonal reguleringsmyndighet. Regulatoren skal være uavhengig fra både bransjen og politiske myndigheter. I tillegg har regulatoren etter direktivene fått et utvidet ansvarsområde og flere oppgaver.
De to direktivene setter også nye og strengere krav til organiseringen av nettvirksomheten på transmisjonsnivå. Som hovedmodell har direktivene krav til eiermessig utskilling av transmisjonssystem. Forbrukerreglene har også blitt gjort mer omfattende.
Fornybardirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/28/EF av 23. april 2009 (fornybardirektivet) har som mål å etablere et felles rammeverk for å fremme fornybare energikilder, og ble innlemmet i EØS-avtalen 19. desember 2011. Direktivet omfatter både elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Dette er en utvidelse av direktivet fra 2001, som kun omfattet elektrisitet. Hver medlemsstat skal bidra til å oppfylle sine mål for andel fornybar energi i forbruket innen 2020, slik at det bidrar til det overordnede EU-målet om en 20 prosentandel i 2020. Norges mål følger av EØS-komitébeslutningen. Andelen energi fra fornybare kilder skal for Norges del i 2020 utgjøre 67,5 prosent av brutto sluttforbruk av energi. Medlemslandene har satt opp handlingsplaner for arbeidet med fornybar energi, og mål for de tre delsektorene (elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport) skal adresseres i handlingsplanen. Gjennomføringen av direktivet har medført endringer i forskrifter under energiloven.
Bygningsenergidirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/91/EF av 16. desember 2002 om bygningers energiytelse ble innlemmet i EØS-avtalen 23. april 2004. Direktivet definerer et felles rammeverk for beregning av bygningers energiforbruk, og krever at det fastsettes nasjonale energikrav for nye og renoverte bygg. Direktivet har bestemmelser om energiattester for nye og eksisterende bygninger og inspeksjoner av større klima- og fyringsanlegg. Direktivets krav til energimerking av bygninger er gjennomført ved energimerkeforskriften av 18. desember 2009 nr. 1665. Fra 1. juli 2010 ble det obligatorisk i Norge med energimerking av bygninger ved salg, utleie og oppføring. Yrkesbygninger over 1000 m2 skal ha en energiattest som er synlig for bygningens brukere.
CHP-direktivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/8/EF om fremme av kombinert produksjon av kraft og varme ble innlemmet i EØS-avtalen 8. desember 2006. Direktivet har som formål å forbedre energieffektivitet og forsyningssikkerhet ved å fremme høyeffektiv kombinert kraft og varmeproduksjon (kogenerering) der det er en nyttbar varmeetterspørsel. Direktivet er gjennomført i energiloven og ved forskrift om opprinnelsesgarantier for produksjon av elektrisk energi av 14. desember 2007. Kommisjonsvedtak 2007/74/EF fastsetter harmoniserte referanseverdier for effektivitet ved separat produksjon av elektrisitet og varme.
Økodesigndirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/125/EF av 21. oktober 2009 om rammene for fastsettelse av krav til miljøvennlig design til energirelaterte produkter (som for eksempel lyspærer og hvitevarer) ble innlemmet i EØS-avtalen 1. juli 2011. Direktivet er en omskriving av det tidligere økodesigndirektivet fra 2005. Direktivet er gjennomført ved økodesignforskriften av 23. februar 2011 nr. 190. Forskriften forvaltes av NVE. De nærmere bestemmelser for hvert enkelt produkt fastsettes i gjennomføringsforordninger.
Energimerkedirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/30/EU av 19. mai 2010 om rammene for angivelse av energirelaterte produkters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger ble innlemmet i EØS-avtalen 7. desember 2012. Direktivet er en omskriving av det tidligere energimerkedirektivet fra 1992. Direktivet er gjennomført ved energimerkeforskriften for produkter av 27. mai 2013 nr. 534. De nærmere bestemmelser for hvert enkelt produkt fastsettes i gjennomføringsforordninger.
Elforsyningssikkerhetsdirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/89/EF om tiltak for å sikre forsyningssikkerheten og investeringer i infrastruktur for elektrisitet ble innlemmet i EØS-avtalen 8. juni 2007. Direktivet krever at hvert land har en politikk for forsyningssikkerhet for elektrisitet. Direktivet medførte ikke behov for endringer i lovgivningen.
Vanndirektivet
EUs rammedirektiv for vann (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/60/EF) skal fremme en helhetlig vannforvaltning med utgangspunkt i den økologiske tilstanden i ferskvann og kystområder. Direktivet er gjennomført i vannforskriften.
Standard miljømål betegnes som «god økologisk tilstand», og skal nås senest 15 år etter at direktivet trådte i kraft. Direktivet åpner likevel for tilpasninger, både gjennom unntaksbestemmelser og gjennom adgang til å peke ut vannforekomster som såkalt «sterkt modifiserte» med et noe svakere miljømål. Dette omfatter vannforekomster som på grunn av samfunnsnyttige, fysiske inngrep ikke vil kunne nå standard miljømål, typisk gjelder det vannkraftreguleringer.
Miljøansvarsdirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF om ansvar for miljøskade ble innlemmet i EØS-avtalen 5. februar 2009. Direktivet skal etablere et rammeverk for miljøansvar basert på forurenseren betaler-prinsippet for å forhindre og gjenopprette virkningene av miljøskade. Miljøskade som omfattes av direktivet er skade på beskyttede arter og naturtyper, skade av vann og skade på jordsmonnet. Det følger likevel av EØS-komitébeslutningen at reglene om skade på beskyttede arter og naturtyper ikke gjelder for EFTA EØS-landene Norge, Liechtenstein og Island. Enkelte mindre endringer i vannressursloven og vassdragsreguleringsloven ble
[1] Transmisjonsnivået er det høyeste nettnivået. Transmisjon i direktivets forstand er overføring av elektrisk energi på sentralnettsnivå.
[2] Agency for the Cooperation of Energy Regulators.
[3] Combined heat and power (CHP)